• Helse   
  • Publisert 5. mai 2020

Covid-19: fra helsekrise til sultkrise

Etter flere år med framgang innen global matsikkerhet, har vi de siste årene sett en økning i  antallet mennesker som sulter. Dette forklares hovedsakelig med krig, konflikt og klimaendringer. Hva skjer når covid-19 bidrar til ytterligere utfordringer i disse landene?  Og hva kan gjøres for at konsekvensene ikke skal bli katastrofale?

matmarked i Nepal
Foto: Ken Opprann

Gjennom bærekraftsmål 2 har det internasjonale samfunnet forpliktet seg til å stoppe all sult innen 2030. I mange år gikk utviklingen riktig vei og antall sultne gikk ned, men i løpet av de tre siste årene har den positive utviklingen dessverre snudd.

Ifølge FN-rapporten “State of food security and nutrition in the world 2019 (SOFI)”, er mer enn 820 millioner mennesker i dag underernært. Krig, konflikt og klimaendringer nevnes som hovedårsakene til at antallet sultne i verden igjen øker. Majoriteten av mennesker som sulter bor i lavinntektsland, hvor gjennomsnittlig mer enn en av ti av befolkningen er underernært.

Mye tyder på at covid-19 vil bidra til å gjøre disse tallene enda høyere.  Flere FN-organisasjoner og ekspertmiljøer beregner i den nylig lanserte Global Report on Food Crises at viruset kan skyve ytterligere 250 millioner mennesker ut i sult hvis ikke tiltak igangsettes umiddelbart. I en scenarioanalyse av effektene av covid-19 gjennomført av International Food Policy Research Institute (IFPRI) estimerer de at 149 millioner mennesker vil havne i ekstrem fattigdom (under 1,90 dollar om dagen) i 2020 dersom ikke tiltak settes i verk. Dette er en økning på 20 prosent sammenlignet med dagens nivå.

Denne globale helsekrisen kan altså forårsake en omfattende matkrise.

Behov for en helthetlig tilnærming

Vi ser allerede at pandemien får konsekvenser i alle deler av matsystemene. Matsystemer knytter faktorer som klima, miljø, infrastruktur og institusjoner sammen med verdikjeden for mat. Det omfatter matproduksjon, videreforedling, distribusjon, salg og konsum, i tillegg til den sosioøkonomiske og miljømessige effekten systemet har. Covid-19 tydeliggjør viktigheten av et helhetlig fokus på matsystemet.

Regjeringen lanserte i 2019 Mat, mennesker og miljø. Regjeringens handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk 2019–2023. Denne handlingsplanen legger opp til en helhetlig tilnærming og en styrket innsats for økt bærekraftig matproduksjon,  jobb- og verdiskaping, god ernæring samt politikk og godt styresett. Målet er å nå småskalabønder og -fiskere, med et særlig fokus på de minst utviklede landene og Afrika sør for Sahara.

Handlingsplanen er et godt utgangspunkt for Norges innsats for å forbedre matsikkerhet og ernæring i lavinntektsland – en innsats som har blitt enda viktigere med Covid-19.

Redusert matproduksjon

Matproduksjonen har i mange år vært under press i deler av verden på grunn av lite bærekraftig forvaltning av naturressurser, klimaendringer, gjentatte naturkatastrofer og noen steder langvarig krig og konflikt, kombinert med en raskt økende befolkning. For tiden er landbruket i mange afrikanske land rammet av invasjonene av ørkengresshopper som har spist store deler av produksjonen i Øst-Afrika. For disse landene kunne ikke virusutbruddet ha kommet på et verre tidspunkt.

Vi vet fortsatt ikke nok om hvordan covid-19 vil gå utover matproduksjonen. Men vi vet at tidligere epidemier som har rammet fattige land, som f.eks ebola og MERS, har hatt store konsekvenser for landbruksproduksjonen i disse landene. Innsatsfaktorer som såfrø, plantevernmidler og gjødsel nådde ikke fram til bøndene  på grunn av avsperringer, og arbeidskraften ble redusert på grunn av sykdom og dødsfall. Hvor hardt dette rammer er blant annet avhengig av om epidemien sammenfaller med tidspunkter for såing og planting.

I Norge ser vi at bøndene bekymrer seg for sesongen pga. reiserestriksjoner for sesongarbeiderne som de er helt avhengige av for å kunne opprettholde normal drift.  Vi kan se for oss at det samme vil skje i mange land i Afrika. Ifølge IFAD kan imidlertid konsekvensene  i førsteleddet av produksjonen bli mindre i lavinntektsland, i hvert fall på kort sikt, fordi produksjonen hovedsakelig baseres på husholdningenes arbeidskraft.

Hindringer i markedet

De umiddelbare konsekvensene av koronaviruset er tydeligst på markedene. I lavinntektsland preges matmarkedene i stor grad av uformell sektor der småbønder selger sine produkter direkte eller via mellomledd til lokale markeder.  I de fleste land ser vi imidlertid en økende migrasjon av folk  fra den fattige landsbygda inn til  byer. Det blir dermed behov for å frakte produkter over  avstander og gjennom flere ledd. I byer og tettsteder er befolkningen  avhengig av å kjøpe mat på markedene.

Ifølge FAO kan vi nå i mai regne med å se tydelige konsekvenser av covid–19 i matforsyningskjedene fordi bevegelsesrestriksjoner forhindrer bønder og matforedlere i å frakte mat til markedene.

Fungerende  markeder forutsetter en tilstrekkelig og stabil flyt av varer, samt kunder som er i stand til å betale for dem. Stopp i flyten av varer fører til tap av inntekter for alle som livnærer seg langs forsyningskjeden fra jord til bord. Under ebola-utbruddet i 2014 fikk bønder og mellomledd mange steder ikke fysisk tilgang til markedene. Dette førte til tap av inntekter for folk som allerede levde på marginen. IFPRI rapporterte fra Etiopia i april 2020 at forsyning av frukt og grønnsaker til byene ser ut til å ha blitt lavere. Utviklingsfondet rapporterte også fra Etiopia at bøndene Amhara-regionen opplever at manglende transportmuligheter gjorde det vanskelig å komme seg til markedene for å få solgt grønnsakene de hadde dyrket gjennom organisasjonens prosjekt.

Når forsyningskjedene møter hindringer kan mat bli ødelagt og ikke tilgjengelig for de som trenger den mest. Dette vil spesielt gå ut over frisk og ubearbeidet mat med kort holdbarhetstid som frukt, grønnsaker, fisk og melk.

Mindre mat på markedene fører til økte priser, noe som forsterkes av hamstring. Dette går igjen ut over de fattigste. Flere land har innført eksport- og importrestriksjoner som påvirker prisdannelse og tilbud av varer på lokale markeder. Tilgang og priser blir uforutsigbare. Mange lavinntektsland, spesielt i sørlige Afrika, er netto importører av mat. De vil derfor bli påvirket av prisene på verdensmarkedet. Krisen i 2008, som bl.a. skyldtes økte priser på en rekke råvarer på verdensmarkedet traff mange lavinntektsland hardt, og økonomien i flere land er fortsatt preget av dette.

Det kan være nærliggende å  tenke at økte priser vil gi bøndene økte inntekter, men det fordrer at varene kommer fram til markedene. Hinder i flyt av varer og tjenester vil føre til tap av arbeid og inntekt både for bønder og for folk som livnærer seg av forsyningskjedene. I de fattigste landene utgjøres forsyningskjedene ofte av små aktører i uformell sektor som ofte er avhengig av daglige inntekter for å overleve.

Dårlig ernæring gir økt sårbarhet

God ernæring er en forutsetning for motstandsdyktighet mot sykdom som covid-19. I  mange lavinntektsland er store deler av befolkningen under – eller feilernærte og dermed sårbare for sykdom. Mangel på rent vann og sanitære løsninger fører  også – i tillegg til manglende nødvendig håndhygiene –  til at mange lever med kronisk dårlig helse og nedsatt immunforsvar. I følge ernæringseksperter hos IFPRI kan vi forvente en drastisk forverring i kvaliteten på kostholdet i mellom- og lavinntektsland.  Ofte er de fattigste småbøndene  de mest under- og feilernærte.

Det er tidligere dokumentert gjennom forskning at kalorier fra fersk, næringsrik mat som egg, frukt, og grønnsaker ofte er så mye som ti ganger dyrere enn kalorier fra ris, mais og hvete. Covid-19 restriksjoner vil sannsynligvis føre til at den sunne og ferske maten blir enda dyrere og mindre tilgjengelig.

Mangel på vitaminer og mineraler fra friske råvarer vil påvirke ernæringssituasjonen til mange mennesker som allerede er utsatt ytterligere. Ved en dramatisk reduksjon i inntekt vil sårbare familier ofre den dyreste  maten for å kunne bli mette.

Småprodusentene har behov for inntekt og må selge mye av det de selv dyrker, som også ofte er den mest næringsrike maten. Samtidig tjener de ofte ikke nok til å skaffe til veie tilstrekkelig sunn mat for hele husholdet. Når de i en pandemisituasjon ikke lenger får solgt varene sine til en anstendig pris, vil situasjonen forverres. Den fattige befolkningen i byene vil også kunne få problemer med å kjøpe nok mat fordi prisene øker, og de må ofte velge bort den dyre, friske og sunneste maten.

God ernæring de første leveårene er avgjørende for en god utvikling senere i livet. Mangel på tilstrekkelig, ernæringsmessig riktig mat kan påvirke barnets utvikling, både fysisk og mentalt. I verste fall risikerer vi derfor i enkelte områder å få en generasjon med svekket utvikling som følge av covid-19.

I noen områder er skolemat det eneste ordentlige måltidet barn spiser i løpet av dagen. Når skolene stenges, vil dagens eneste måltid utebli hvis ikke man finner andre måter å nå framt til skolebarna med måt. Pandemien kan altså få omfattende helsekonsekvenser, også for folk som ikke er smittet, og vi risikerer en negativ spiral der en dårlig ernært befolkning blir ytterligere sårbar for viruset.

Behov for politiske løsninger

Det internasjonale matsystemet settes nå på prøve. Det er avgjørende at man unngår å gjøre de samme feilene som under matkrisen i 2007-8. Utfordringen i dag er ifølge FAO ikke en global knapphet på mat som i 2007-8, men at matsystemet i mange land kan kollapse. Dette som følge av bl.a. reiserestriksjoner, mangel på arbeidskraft og brudd i forsyningskjedene. Mer enn noensinne trengs politiske løsninger for å sørge for at maten vi har fordeles rettferdig. FNs generalsekretær Antonio Guterres uttrykker det slik: ”At this time of immense global challenges, from conflicts to climate shocks to economic instability, we must redouble our efforts to defeat hunger and malnutrition. We have the tools and the knowhow. What we need is political will and sustained commitment by leaders and nations.”

Hva gjør vi nå?

Å nå bærekraftsmål 2 om å utrydde sult innen 2030 har blitt enda mer utfordrende på grunn av covid-19, som trolig snarere vil bidra til å en økning i antallet som sulter. Samtidig har situasjonen vist viktigheten av en godt ernært befolkning med god helse i møtet med en pandemi. Dette er anledningen til å starte en global dugnad for bærekraftige matsystemer og sikre at verden er bedre rustet til å møte neste krise.

Vi har en tett dialog med våre partnere innen ulike deler av matsystemene. Basert på dialogen med Norges partnere og en foreløpig analyse av behov, mener vi følgende  tiltak vil bli viktige framover (med forbehold om at situasjonen kan endre seg):

  • Humanitær bistand. Det internasjonale samfunnet må respondere umiddelbart for å unngå sultkatastrofe i de mest utsatte landene. I første omgang kan direkte matvarehjelp kunne bli nødvendig, men det vil også være behov for innsatsvarer til landbruket, som såkorn og gjødsel. Kontantbaserte løsninger vil være relevant der det er tilstrekkelig med mat og/eller innsatsfaktorer tilgjengelig på markedet. Som alltid er det viktig at den humanitære innsatsen gjennomføres uten å underminere nasjonale matsikkerhetstiltak og mer langsiktige tiltak.
  • Tilgjengeliggjøring og spredning av pris- og markedsinformasjon vil bidra til å styrke myndighetenes styring av matmarkedet, forhindre panikk, samt veilede bønder i avgjørelsen om hva de skal produsere. For å forhindre spekulasjon, bør myndighetene styrke markedsregulering av matvarer.
  • Tilgjengeliggjøring av digitale tjenester for å opprettholde og styrke matsystemene. Det finnes allerede en rekke systemer for tilgjengeliggjøring av oppdatert og korrekt pris- og markedsinformasjon, vær- og klimainformasjon og landbruksveiledning. Disse kan videreutvikles og styrkes. I enkelte land kan også e-handel og leveringsfirmaer spille en viktig logistisk rolle
  • Investeringer og tiltak for å holde forsyningskjeder og markeder i gang . Under koronautbruddet har Kina for eksempel sørget for matsikkerhet gjennom for eksempel å åpne en “grønn kanal” for ferske landbruksprodukter samt at de har forbudt uautoriserte veisperringer.
  • Sosiale sikkerhetsnett bør styrkes for å beskytte de mest sårbare. Dette er avgjørende både i den akutte fasen av pandemien og i innsatsen i etterkant av utbruddet. Disse sikkerhetsnettene kan være i form av kontantoverføringer eller varer. I og med at dødelighet i stor grad påvirkes av menneskers ernæring og helsesituasjon, bør disse sikkerhetsnettene inkludere et fokus på helse og ernæring. Utforming og implementering av sosiale sikkerhetsnett må ta hensyn til kjønnsfaktorer, da dette er avgjørende for å sikre at kvinner også deltar i og drar nytte av tiltakene.
  • Det er viktig å bygge  mer robuste matsystemer som kan er  forhindre eller minimere effektene av en matsikkerhetskrise. Det er svært sannsynlig at mange av landene som vil rammes hardt av covid-19 også vil rammes av naturkatastrofer i løpet av året, og det er viktig at arbeid for å forebygge slike katastrofer og bygge robuste lokalsamfunn fortsetter.
  • Det er behov for å styrke tiltak for forebygging og kontroll av zoonotiske sykdommer som kan smittes gjennom matsystemene. Covid-19 oppsto sannsynligvis på et matmarked i Kina, og det er kjent at dette også har vært tilfellet for flere alvorlige sykdomsutbrudd gjennom tidene. I Norge har vi gjennom grundig arbeid lært å beskytte oss gjennom husdyrhold og håndtering av produkter fra dyr. Dette er lærdom vi kan bidra med i land som fortsatt er mer utsatt.
  • Styrke arbeidet med vann, sanitær og hygiene (såkalte WASH-programmer). Mange mennesker går med kroniske mageproblemer som nedsetter ernæringssituasjonen og gir nedsatt immunforsvar. Betydningen av vann og hygiene har blitt åpenbar for alle under pandemien.

Det produseres i dag mer enn nok mat til å fø hele verdens befolkning, men ressursene er ujevnt fordelt. Forskjellene  blir forsterket av hendelser som  Covid-19 pandemien. Hvis verden glemmer matsikkerhet mens man kjemper mot viruset, kan vi raskt gå fra en helsekrise til en sultkrise.

Skribenter

Astrid_Tveteraas
Astrid Tveteraas Seniorrådgiver, seksjon for miljø- og matsikkerhet

Anne Wetlesen
Anne Wetlesen Seniorrådgiver, seksjon for miljø og matsikkerhet

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!