Det er fortsatt riktig å jobbe riktig

Det internasjonale samfunnet mobiliserer nå sin innsats for å hjelpe land som allerede er i en sårbar situasjon med å håndtere koronaviruset og krisene som følger. Hvordan vi forstår koronapandemien er avgjørende for hvordan den håndteres.

evakueringsbåre - ebola
Evakueringsbåren, EpiShuttle, ble utviklet etter at en norsk hjelpearbeider ble smittet av ebola i Sierra Leone høsten 2014. Her forteller Fridtjof Heyerdahl, en av legene som har utviklet evakueringsbåren, utviklingsminister Dag Inge Ulstein hvordan kuvøsen fungerer. Foto: Espen Røst/Bistandsaktuelt

I tillegg til å være en helsekrise, er pandemien en sosial, økonomisk og politisk krise i global skala. Det er ikke bare helsesystemet, men alle samfunnsinstitusjoner som settes under press nå. Det er derfor helt nødvendig med en helhetlige tilnærming – en «whole of society approach».

Det mobiliseres massivt for å møte krisen. Ved slutten av mars hadde Verdens helseorganisasjon WHO  så langt mobilisert 675 millioner USD til finansiering for helsetiltak. Gjennom FN-organisasjonen OCHA er det lansert en humanitær appell på 2 milliarder USD for å møte de umiddelbare utfordringene som viruset fører med seg.

FN-fond

I tillegg har Norge tatt initiativ til å opprette et nytt FN-fond som kan sette FN bedre i stand til å hjelpe lav – og mellominntektsland med å møte de langsiktige konsekvensene av koronakrisen både for helsevesenet og for økonomien og husholdningene. Målet er å hindre tilbakeslag og oppnå fortsatt fremgang på bærekraftsmålene, men hvordan skal dette best gjøres?

All evaluering av kriser viser at man må tenke langsiktighet så tidlig som mulig, ikke etter at krisen er over. UNDP påpeker at som en humanitær, sosial og økonomisk krise truer den globale pandemien med å gjøre ulikhet dypere; føre til tilbakeslag for bærekraftsmålene for den humanitære innsatsen som ikke er spesifikt knyttet til korona-krisen.

Det er derfor avgjørende å respondere på den umiddelbare krisen – uten å miste det mer langsiktige arbeidet for å nå bærekraftsmålene av syne. Dette er også kjent som humanitarian development nexus.

Lærdom fra tidligere krisehåndtering, blant annet fra innsatsen mot bekjempelse av Ebola, er avgjørende. ODI viser tydelig at hvor vellykket innsatsen blir, avhenger av at:

  • Innsatsen involverer lokalsamfunn fra starten.
  • Pandemien betraktes som en bred humanitær krise.
  • Innsats bygger på eksisterende lederskap og koordineringsmekanismer og bygger nasjonal kriserespons.
  • De politiske dimensjonene ved krisen håndteres fra starten.

Det er altså fortsatt riktig å jobbe riktig

Med det mener vi at gode grunnprinsipper som legitimitet, åpenhet, ansvarliggjøring og inkludering må være på plass i tilnærmingen til håndtering av krisen. Grep for å støtte stabilisering med vekt på institusjons – og systembygging er fortsatt sentralt.

I overgangen fra humanitær krise til langsiktig utvikling er arbeidet for å styrke robusthet og motstandskraft viktig, og særlig for sårbare grupper.

FN har jobbet med gode måter å gjøre dette på gjennom sin organisasjon for koordinering i krisesituasjoner, OCHA, og er beskrevet i deres New Way of Working. Selv om det tar utgangspunkt i selve krisesituasjonen, gjelder dette også for den langsiktige bistanden.

Basert på denne tilnærmingen har for eksempel Verdensbanken laget sin egen nye sårbarhetsstrategi og bruker den når de skal programmere sin koronapakke på 14 milliarder USD i finansiering.

I den beskrives hvordan Verdensbanken skal jobbe med de langsiktige driverne for sårbarhet og effektene av dem, og samtidig beskytte allerede oppnådde resultater i tett samarbeid med FN og andre partnere. Dette inkluderer grep som bygger opp tillit mellom partene i samfunnet, og da må lokale myndigheter og sivilt samfunn være involvert i arbeidet selv.

Tiltak for å styrke legitimiteten og kapasiteten til kjerneinstitusjoner og som støtter opp om lokal privat sektor må også tas med. Dette er krevende. Det er behov for mer innsats i grunnleggende systembygging, som helsevesenet, men mindre kapasitet til å gjøre nettopp dette i en krisesituasjon. For land som har lite kapasitet fra før kan dette være vanskelig å få til. Det er samtidig disse som trenger det mest.

Å få inn en god og rask respons er sentralt – og de påfølgende langsiktige utviklingsmidlene må innrettes for å følge opp den første responsen på en god måte.

Ideelt sett vil dette arbeidet både avbøte den nåværende krisen – og også øke robustheten i samfunnet slik at den neste krisen ikke bare møtes på en bedre måte – men også forebygger en slik krise delvis eller til og med helt.

Skribenter

Marit Marie Strand Seniorrådgiver, enhet for multilaterale partnere

Hege Bakke Sørreime
Hege Bakke Sørreime Seniorrådgiver, enhet for multilaterale partnere

Stikkord

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!