Kvinnelige småbrukere regnes som mannens «assistent»

Verdensbanken skriver i en ny rapport at dersom utviklingen i Afrika følger samme trend som i dag vil global fattigdom primært være et afrikansk fenomen innen 2030. Selv om det har vært prosentvis nedgang i antall fattige i Afrika, gjør befolkningsøkningen at det absolutte antallet øker. I 1990 levde 278 millioner mennesker i fattigdom, i 2015 hadde antallet økt til 413 millioner.

jordbruk i Malawi
AUDA-NEPAD Foto Bodil Maal

For å akselerere arbeidet med fattigdomsreduksjon foreslår Verdensbanken fire hovedsatsingsområder. Et hovedsatsingsområde er å øke produktiviteten i småskalajordbruket. Hele 82 prosent av fattige kvinner og menn bor på landsbygda og lever primært av jordbruket. Den store utfordringen er å øke produktiviteten til småskalabøndene, skriver Verdensbanken. Afrika importerer stadig mer mat for å kunne fø den voksende befolkningen. Fra 2005 til 2014 tredoblet importen seg. En plass å starte er å gi kvinnelige småbrukere tilgang til de samme ressursene som menn. I 2011 skrev FAO i rapporten «Closing the Gender Gap in Agriculture» at dersom kvinnelige småbønder får tilgang til de samme produktive ressursene som menn, kan de øke avlingene sine med 20-30 prosent.

jordbruk i Malawi

Sterke patriarkalske strukturer i Malawi – her er landsbyledere som har arvet posisjonen fra sine fedre. Foto: Bodil Maal

Kvinners rolle i afrikansk jordbruk

At kvinner spiller en sentral rolle i afrikansk jordbruk har blitt understreket helt siden 1970-tallet. I enkelte land Sør for Sahara utgjør kvinnene hele 80 prosent av arbeidsstyrken i jordbruket. De er tungt inne i alle deler av landbruksproduksjonen, i videreforedling, fordeling og salg av det som produseres. I følge FAO-rapporten fra 2011 produserer kvinner 60-80 prosent av maten som spises lokalt i afrikanske land. Til tross for deres sentrale rolle har de en meget svak posisjon innen landbruket. Det er mannen som har eiendomsretten til jorda. Kvinnene blir vanligvis ansett som mannens «assistent», mens det er mannen som er den «virkelige» bonden.

Afrikansk landbrukshistorie gjenspeiler de sterke patriarkalske strukturene som preger mange samfunn i Afrika der kvinner blir ubetalt arbeidskraft på mannens jord. Kulturelle og religiøse normer dikterer også at det er mannen som har kontroll over produktive ressurser i husholdet. De har kontroll over innsatsfaktorer og over det som produseres, dette gjelder spesielt i hushold som ledes av menn. Kvinnene er avhengige av mannens godvilje og samtykke både når det gjelder innsatsfaktorer og inntekter fra salget av produkter.

Kvinner finner det vanskelig å øke sin produksjon. For det første må kvinner få tilgang til den mest avgjørende ressursen – jord, dette må de få gjennom ektemann, fedre eller andre menn i familien. Studier fra Kenya viser at jorden kvinner får tilgang til ofte har lavere kvalitet enn mannens jord og at jordstykkene er mindre.

At menn anses som de virkelige «bøndene» gjenspeiler seg også i institusjonene som er bygd opp rundt jordbruket. Tilgang til jordbruksveiledning, opplæring, medlemskap i kooperativer og bondeorganisasjoner, landbruksdepartementenes prosjekter, kontrakt-jordbruk, kreditt og innsatsfaktorer – har vanligvis sammenheng med hvilke rettigheter en har til jord. Kvinnelige småbønder, som ikke har egne rettigheter til jord blir marginalisert. Tradisjonen er også at kvinner, på grunn av lav sosial status blir utelukket fra tradisjonelle organisasjoner i lokalsamfunnet. En studie som er utført av forskere fra NMBU i Etiopia, viser at organisasjoner av bønder som driver med bevaringsjordbruk (Conservation farming) og småskala irrigasjon-prosjekter, utestenger kvinner. Bevaringsjordbruk og småskala irrigasjonsprosjekter er viktige metoder i arbeidet med klimatilpasning.

Oppsummert kan en si at kvinnelige småbønder, spesielt i Afrika, som produserer maten som spises lokalt blir marginalisert. De mangler makt og tilgang til produktive ressurser. De er også marginalisert i forhold til tradisjonelle institusjoner innen landbruket.

Hva kan gjøres?

Helt siden 1970-tallet har det blitt arbeidet med å integrere hensynet til kvinner og likestilling i landbrukspolitikk. Det har blitt opprettet egne kvinne-enheter i afrikanske landbruksdepartementer, vedtatt jordbrukspolicy som er kjønnssensitiv, det har vært gjennomført mange prosjekter rettet mot kvinnelige småbrukere med støtte fra givere. Det samme gjelder innenfor temaet kvinner rettigheter til land. Mange land har i dag statlige lover som gir afrikanske kvinner rett til jord på lik linje med menn. Men, på landsbygda ser en fortsatt at det er sedvaneretten som gjelder.

Å endre tunge patriarkalske strukturer er en lang prosess og de som sitter med makten i institusjonene blokkerer endring.

I planleggingen av programmet «Kvinner og klimatilpasning i landbruket» som gjennomføres i fem land med støtte fra AUDA- NEPAD var kvinnelige småbrukere og kvinneorganisasjoner klare på at de ville forankre programmet i Kvinnedepartementene. De ønsket ikke at programmet skulle forankres i Landbruksdepartementet.

Kvinne- og likestilling departementet (Ministry of Gender) er som regel del av noe som ligner på et Sosialdepartement. På distriktsnivå har dette departementet flere ansatte som arbeider med prosjekter rettet mot kvinner og barn. Vanligvis støtter Community Development Workers organisering av kvinnelige småbrukere i kvinnegrupper ( Women’s associations, women’s clubs). Det er ofte ansatte på distriktsnivå som koordinerer innsats rettet mot kvinner. Dette «sosialdepartementet» er som regel preget av ressursmangel, spesielt i den delen av arbeidet som går ut på å styrke kvinnene. Dersom kvinnelige småbrukere er organisert i grupper er det lettere å få tilgang til jordbruksveiledning. I AUDA-NEPAD programmet ser vi nå at tradisjonelle kvinnegrupper omdannes til kooperativer, dette skjer bl.a. i Kamerun og Rwanda.

Når et hovedsatsingsområde er at småskalabønder bør øke sin produksjonen av mat – bør disse alternative kanalene for støtte til kvinnelige småbrukere styrkes.

 

jordbruk i Malawi

Jordbrukslederen demonstrerer for kvinneklubben Mphizi hvordan kvinnene skal plante en spesiell type Cassava (Sauti-typen) AUDA-NEPAD
Foto: Bodil Maal

 

 

Skribent

Bodil Maal
Bodil Maal Seniorrådgiver, avdeling for klima, energi og miljø.

Referanser og kilder
Stikkord

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!