• Stikkord

Resultatstyring – Alle er enige om at det er en god idé

I teorien er det enkelt. I praksis oppleves det ofte som vanskelig, og iblant frustrerende. Bruker vi for mye ressurser på å måle resultatene av bistanden? Får vi god nok informasjon ut av disse forsøkene? Gjør kravene til resultatmåling at vi blir for rigide og lite tilpasningsdyktige når vi møter på utfordringer i det daglige arbeidet?

skilt bærekraftsmålene
Foto: Titti Brekken

En nyansert debatt om disse spørsmålene er viktig, ikke minst fordi det er en diskusjon vi aldri kommer til å bli ferdig med. Det fins ikke ett riktig svar. Til tross for at slike diskusjoner om mål- og resultatstyring gjerne ender opp med argumenter for, og imot, har jeg – selv i diskusjon med den største skeptiker – fremdeles til gode å møte noen som ikke er enig i grunnprinsippene bak mål- og resultatstyring.

At det er vanskelig er ikke grunn til å gi opp

En av de åpenbare årsakene til at resultatmåling og resultatstyring oppleves som vanskelig er at det er krevende å faktisk oppnå resultater. Målene som bistanden skal bidra til er ambisiøse, og bistanden vil alltid bare være én del av løsningen. Resultatene skal oppnås i land med svake institusjoner og som kanskje er i konflikt, og endring kommer langsomt. Alt dette byr på utfordringer, ikke minst når det gjelder kommunikasjon om hva bistanden oppnår, men det er neppe et argument for å ikke drive resultatmåling.

Norge er «midt på tre» når det gjelder mål- og resultatstyring

Det er nok trygt å si at den internasjonale diskusjonen på dette temaet i dag bærer preg av en motreaksjon mot det som gjerne fremstilles som for høye krav til detaljert planlegging, og overdreven telling og kvantifisering av bistanden. I denne sammenhengen er det viktig å være klar over at det gjerne er noen av verdens største bistandsgivere som setter agendaen for denne samtalen. Norge har ikke gått like langt som hverken DfID, USAID, eller Sida, tidligere har gjort når det gjelder krav til resultatstyring. Men også i Norge har det over det siste tiåret blitt en gradvis mer systematisk tilnærming, blant annet som svar på ulike riksrevisjonsundersøkelser og evalueringer.

Dette gjør ikke diskusjonen mindre aktuell i en norsk kontekst, men for en meningsfylt diskusjon om behov for endring er det viktig å kjenne utgangspunktet. Den siste i rekken av gjennomganger av den norske bistandsforvaltningen som blant annet tar opp mål- og resultatstyring er OECD/DACs ferske peer review av Norge. I likhet med lignende evalueringer de siste årene viser den at flere viktige elementer er på plass, men at det gjenstår arbeid for å bli mer systematiske på dette området.

Ulike resultatinitiativ kommer i bølger viste en doktorgradsavhandling i Sverige – The rise and fall of «results initiatives» in Swedish development aid – og hvis vi nå internasjonalt er på vei ned i en bølgedal, er det viktig å være klar over at vi nødvendigvis ikke har vært på den samme bølgetoppen som noen av de givere som har fått en slik motreaksjon. Samtidig skal Norge selvfølgelig lære av andres erfaringer og ikke gå i de samme fellene.

Nye navn, men samme grunntanke?

I søket etter den perfekte tilnærmingen til mål- og resultatstyring dukker det stadig opp nye metoder. Selv om jeg mener at det oftest er snakk om små variasjoner, er dette allikevel en viktig og naturlig del av å videreutvikle oss, å hele tiden finjustere og rette opp svakheter når det viser seg at etablerte tilnærminger ikke møter behovene. Samtidig er det alltid en risiko at dette gjør det vanskeligere å navigere blant ulike begreper og metoder, og få tydelighet rundt krav og forventninger, selv om grunnprinsippene ligger fast.

En av disse nyere trendene handler om fleksible tilnærminger til implementering, noe som ofte kalles adaptive management. DfID og USAID finansierer for eksempel The Global Learning for Adaptive Management Initiative som ledes av Overseas Development Institute (ODI). En relatert tilnærming ble presentert på Norad Policy Forum tidligere i vår – Problem Driven Iterative Adaptation (PDIA).

Noen vil alltid mene at denne utviklingen er et bevis på at «tradisjonell» mål- og resultatstyring har mislyktes, og i den forbindelse at norsk bistand er for rigid. Jeg mener dette er feil. Vi jobber daglig for å fremme de samme grunnprinsippene som ligger til grunn for de fleste av disse tilnærmingene; problemene må defineres tydelig; endringene man ønsker å bidra til likeså; måter å måle om de ønskede resultatene nås må etableres; og resultatinformasjonen må tas i bruk.

Så rekk opp hånden alle som ikke er enig i disse prinsippene

Ingen? Flott. Å anerkjenne det som er likt mellom de ulike tilnærmingene er et godt utgangspunkt for å sammen jobbe videre for å finne den riktige balansen mellom tydelige planer, bruk av ressurser for å måle og følge med på fremdrift og resultatoppnåelse, og tilstrekkelig fleksibilitet til å tilpasse tilnærmingen til realitetene på bakken både i planleggingen, og implementeringen av bistanden. Samtidig skal ulike informasjonsbehov dekkes.

For å få dette til vil aldri systemer og metoder for resultatmåling i seg selv være nok. Det som er like krevende og minst like viktig handler om ledelse, kultur, kompetanse, og organisering av arbeidsprosesser, for å sikre et tydelig resultatfokus i bistanden, og at resultatinformasjon brukes til læring, styring og rapportering.

Alt dette er vanskelig. Det kommer til å komme nye resultatinitiativ og trender. Vi kommer sannsynligvis aldri finne den perfekte tilnærmingen. Men så lenge vi er enig om at grunnprinsippene er fornuftige, har vi et godt grunnlag for å sikre at intensjonen med mål- og resultatstyring etterleves i praksis, og at vi de facto ikke henfaller til detaljstyring.

Skribent

Martin Larnemark
Martin Larnemark Underdirektør i resultatseksjonen i avdeling for metode og resultater


Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!