• Annet   
  • Publisert 26. juni 2019

På grensa til Djibouti

Displayet i bilen forteller at det er 50 grader utenfor. Lufteanlegget går for fullt, men jeg svetter. Mobilen i fanget gir meg advarsler. Først er det for varmt for blitzen, og så gir min overopphetete følgesvenn beskjed om at jeg må skru den helt av.

Etiopia Tigray Provinsen
Foto: Gunnar Zachrisen

Vi står på grensen mellom Etiopia og Djibouti, etter sigende det varmeste stedet på kloden. Her følger vi i fotsporene til illegale etiopiske migranter som forsøker å komme seg over og videre til den arabiske halvøya.

De håper på en bedre framtid, en jobb, og ikke minst penger som de kan sende hjem til familien i landsbygda.

De kommer med to tomme hender og arbeidslyst, masse forventninger fra familie og venner, men med lite utdannelse og knapt noe kapital. De står i fare for å bli utnyttet i et dårlig regulert arbeidsliv i landene de reiser til, men tar sjansen likevel. De trosser også farene forbundet med å reise gjennom Jemen, et av verdens mest krigsherjede land.

Diplomatisk nesten-krise

Gatebilde fra Galafi i Etiopia

Grensebyen Galafi mellom Etiopia og Djibouti. Foto: Stein Erik Horjen

Jeg sitter i bilen fordi vår hyggelig guide fra migrasjonsmyndighetene i Etiopia vil ta oss over grensa til sine kolleger i Djibouti. Han satser på at det gode vennskapet mellom disse kontrollørene skal få oss gjennom, selv om vi dypest sett burde hatt visum for å komme inn i Djibouti.

Det er mer enn mobilene som er overopphetet og jeg vifter frenetisk med hånda for å avverge den kommende slåsskampen mellom de to. Det er ikke så farlig, la oss dra hjem før det blir en diplomatisk krise her på grensa, roper jeg. Til slutt må også vår etiopiske vert gi opp, og vi humper tilbake den tre kilometer lange veistumpen som er full av trailere som enten venter på tolldeklarering, på mekaniker som skal fikse understellet eller som har bukket under for godt.

Fram den nye kinesiskbygde jernbanen fra Djibouti til Addis Ababa ble innviet i fjor, var dette den viktigste transportruta til den etiopiske hovedstaden. Fortsatt skjer mye av godstrafikken langs landeveien.

Etiopia er et av de største mottakslandene av flyktninger i Afrika. Bare Uganda har tatt imot flere enn de 900 000 flyktningene som har fått opphold i Etiopia.

I fjor var Etiopia også det landet i verden som hadde flest nye fordrevne egne innbyggere. De fikk én og en halv million nye internt fordrevne, primært pga. konflikt mellom folkegrupper. Sviktende avlinger og klimaendringer må også ta noe av skylden for masseflukten i Etiopia. Dessuten bruker mange somaliere og eritreere Etiopia som transittland på sin vei til Midtøsten eller Europa.

Hjelpere/smuglere/meglere

Jeg er her i landet for å se på forholdene for mange etiopiske migranter som tar i vei over grensa østover til Djibouti, vestover til Sudan eller sørover til Kenya. Mange av dem kommer ikke særlig langt, og særlig i de ørkenlignende områdene i Afarprovinsen og over grensa til Djibouti blir de stanset.

Politi og grensevakter på begge sider stanser noen, andre må gi opp fordi de ikke orker mer. Mange er offer for smuglere, eller meklere, som noen kaller dem, og det finnes gode og dårlige varianter. Noen er genuint hjelpere (for en pen sum penger, riktignok), mens andre utnytter og misbruker migrantene. Dehydrering og utmattelse er nok likevel den viktigste årsaken. De fleste kommer fra det etiopiske høylandet og er like lite vant til disse ekstreme forholdene som jeg er.

Etiopiske myndigheter ønsker ikke denne trafikken. Problemet med de internt fordrevne er største hodepinen for den nye reformvennlige statsministeren Abiy Ahmed. De interne konfliktene, særlig mellom oromoerne og deres ulike naboer truer med å rive landet i stykker.

Flyktningestrømmen til landet burde også bekymre, selv om Etiopia har vært forbilledlig gjestfrie overfor flyktningene fra nabolandene. Landet er også et av pilotlandene i den nye Comprehensive Refugee Response Framework, som bl.a. har som mål å gi flyktninger bedre muligheter for å leve utenfor leire og kunne skaffe seg arbeid eller eventuelt hjelpes tilbake til sine hjemland eller et tredjeland. Vi skal fjerne alle flyktningeleirer på ti år, er budskapet fra etiopiske myndigheter.

Lovlig migrasjon

Og når statsminister Abyi besøker landene i regionen tar han med seg irregulære migranter hjem. Landet ønsker ikke at etiopiere med liten utdannelse og små muligheter skal bli utnyttet i andre land, men for å begrense denne irregulære migrasjonen må man ha lovlige alternativer.

Derfor har de i flere år jobbet for å få på plass et system som inspirert av Filippinene kan kvalifisere etiopiere til arbeid i Gulf-landene, samtidig som de forhandler med mottaksland om blant annet arbeidsvilkår, helsetilbud og beskyttelse for etiopiske fremmedarbeidere.

For tiden rekrutterer de arbeidsattacheer til de etiopiske ambassadene som skal følge opp migrantarbeiderne i Jordan, Saudi Arabia og Qatar.

Overlevelse

På mottakssenteret i Semera i Afar møtte vi en kameratgjeng fra Bale i Oromia. De kunne ikke engang snakke det offisielle språket i Etiopia, amharisk, og selvfølgelig verken arabisk eller engelsk.

Hvilke forventninger de hadde til å tilby sin arbeidskraft i Saudi Arabia kan man bare spekulere i, men de hadde alle muligheter til å bli utnyttet underveis eller ved ankomst. Nå hadde de blitt forlatt av en menneskesmugler i Djibouti, og måtte få hjelp for å komme seg tilbake. De var fullstendig dehydrert, men vi traff dem etter at de tatt seg en dusj og fått mat og vann på mottakssenteret. Vi hadde ikke overlevd, om vi ikke ble reddet, sa de.

landskap Etiopia

Krevende landskap venter migrantene i Afar-provinsen. Foto: Stein Erik Horjen

Skribent

Stein Erik Horjen
Stein Erik Horjen Seniorrådgiver og koordinator for migrasjon og utvikling, seksjon for menneskerettigheter, styresett og sårbarhet

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!