• Debatt   
  • Publisert 3. juni 2019
  • Stikkord

Eierskap – hvorfor er det så vanskelig? Og hvorfor er det så viktig?

Å sikre lokalt eierskap kan ta måneder og år. Likevel må vi ta oss den tiden det tar. Bare slik skaper vi varige endringer. Bærekraft.

kvinner
Kvinner hjelper kvinner. I Kailali provinsen i Nepal jobber denne kvinnegruppen mot vold mot kvinner. De driver også med spare og lånetiltak av penger til sine medlemmer. Foto: Marte Lid

I utviklingsdebatten har vi snakket om eierskap i flere årtier. Likevel er konseptet fremdeles uklart for mange, implementering av eierskap er dårlig eller manglende av altfor mange aktører, og noen setter til og med spørsmålstegn ved hele prosessen. Hvorfor er dette så vanskelig?

Vi har sett gang på gang at prosesser, programmer, prosjekter som ikke blir utviklet og ledet av våre utviklingspartnere selv, ikke er bærekraftige. Så hvorfor insisterer givere, implementerende organisasjoner, multinasjonale organisasjoner på å gjøre det selv?

Det er mange grunner til det. Vi kommer med løsninger som har vist seg å fungere bra andre steder. Vi har nasjonale interesser som tilsier at vi promoterer en løsning eller program over et annet, en misforstått overbevisning av manglende kompetanse i våre partnere. Internasjonale implementerende aktører har i en altfor stor grad en holdning som sier at ‘vi kan bedre og ikke minst, og kanskje mest viktig, vi kan gjøre det så mye fortere’. For eksempel, en strategi eller en lov kan bli skrevet av et internasjonalt team basert på ‘best practice’ i løpet av en uke. Med eierskap kan det ta måneder. Hva er forskjellen? En lov som faktisk blir implementert og brukt i landet. Bærekraft.

Hva er eierskap? Eierskap er ikke besittelse, men innflytelse og ansvar for de forskjellige fasene av planlegging, implementering, politikkutforming og utførelse. Eierskap er en evolusjonær prosess.

Men så blir spørsmålet, hvem eier, hvem er lokalbefolkningen? Lokalbefolkningen blir ofte snakket om som om de har like forventninger og ønsker. Dette kan være en refleksjon av en simplifisering av interaksjonen, eller komme av at vi ofte arbeider tettest med de lokale elitene.

Det hjelper ikke at det vekselsvis snakkes om nasjonalt eierskap og lokalt eierskap. Givere og multinasjonale organisasjoner har stort sett brukt begrepet nasjonalt eierskap. Dette har i praksis blitt definert som nasjonale myndigheter, og dermed har en understreket at det finnes eierskap hvis en har vært i en eller annen form for dialog med myndighetene.

Slikt eierskap har ofte simpelthen vært deling av informasjon om utviklingsprogram, og langt fra nasjonal styring av slike programmer.

Andre, meg selv inkludert, snakker mer om lokalt eierskap som inkluderer et mye bredere spektrum av befolkningen som inkluderer både lokale myndigheter og sivilt samfunn.

Betyr dette at det må være folkeavstemning om ethvert utviklingsprosjekt? Nei, men de tiltaket angår må ikke bare være informert, men lede prosessen. Vi som eksterne aktører (med til tider gode og til tider dårlige ideer) må lytte til deres prioriteringer og foreslåtte utforming. Ja, og jeg hører motargumentene nå – hva hvis dette går imot det vi står for, slik som menneskerettigheter og likestilling? Lokalt eierskap betyr ikke at vi gir opp våre prinsipper. Som giver skal vi fremme norske prinsipper, men det bør skje i en kontekst av forståelse for at våre ‘løsninger’ ikke alltid er hverken bærekraftige eller faktiske løsninger i den konteksten. Vi kan – og skal – nekte å støtte lokale løsninger som for eksempel strider mot menneskerettighetene. Men det er jo også her ironisk nok problemet ligger med å definere eierskap som nasjonale myndigheter, for i mange tilfeller er det nasjonale myndigheter som ikke nødvendigvis ivrer etter å fremme internasjonale prinsipper.

Dette leder til en annen utfordring. Nemlig, hvem bestemmer hvem eier hva? Vi som givere bestemmer – avhengig av hvem vi snakker med. De internasjonale implementerende aktører som vi støtter bestemmer, avhengig av hvordan de ser og definerer eierskap og hvilke stakeholders de identifiserer, og samme med de multinasjonale organisasjonene.

Det er en asymmetrisk maktbalanse mellom de eksterne og lokalbefolkningen. Men, og dette er viktig: Nasjonale og lokale myndigheter og eliter utestenger regelmessig (og noen ganger prinsipielt) andre lokale aktører fra å eie, fra å ha innflytelse eller fra å ha et ord med i laget i utviklingen av bistandsprogrammer og prosjekter. Det kan være mange grunner til dette, men primært dreier dette seg ofte om makt og privilegier. Ved å ekskludere andre fra å forme og styre programmer og prosjekter gir dette nasjonale myndigheter kontroll, makt, og i noen tilfeller tilgang til ressurser. Å begrense eierskap er derfor fristende for mange nasjonale myndigheter. Dermed blir det enda mer problematisk å definere eierskap som nasjonale myndigheter.

Det er, og har vært lenge, bred enighet om at eierskap er viktig for bærekraftig utvikling. Men det er ofte der enigheten slutter. Hva eierskap er, hvem eierne er og hva som faktisk blir eiet er mer tvetydig, og som alltid er gapet mellom politikk og praksis stort.

Vi kan og må bli bedre. Vi snakker om partnerskap og partnere, men allikevel styres vi av en smal definisjon av hvem disse partnerne er, og ikke minst av hva eierskap er. Det viktigste er at eierskap tar tid. Men det er også positive eksempler, det norske kunnskapsprogrammet Likestilling for utvikling (LIKE) er et program som tar eierskap på alvor. Det har derfor tatt lengre tid, men resultatet er et program som reflekterer behovene i våre samarbeidsland.

Hva er forskjellen mellom bistandsprogrammer som defineres lokalt og bistandsprogrammer som defineres av oss? Resultater. Varige resultater. Tiltak som faktisk blir implementert og brukt i landet. Bærekraft.

Skribent

Eirin Mobekk
Eirin Mobekk Fagdirektør på seksjon for menneskerettigheter, styresett og sårbarhet


Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!