Reiseblogg – på tur med Norges Vel for å finne «the missing middle»

Små og mellomstore bedrifter (SMB) er som regel bærebjelken i de fleste økonomier. I mange utviklingsland og spesielt i Afrika, har likevel de store selskapene med flere enn hundre ansatte og de små med inntil fem ansatte fått mest oppmerksomhet.

Fiskeoppdrett på Madagaskar
Foto: Narve Nub Kveseth Rotwitt
Fiskeoppdrett på Madagaskar

Tilapiaproduksjonen er mer lønnsom en risdyrking.

Små og mellomstore bedrifter i Afrika blir av mange omtalt som det «missing middle». Litt som barnet i midten, lever de i skyggen av den førstefødte samtidig som de får mindre oppfølging og hjelp enn yngstemann. Det forsøker Norges Vel å gjøre noe med.

Med støtte fra Norad har organisasjonen i mange år jobbet med organisering, spesialisering og kommersialisering av bondestyrte virksomheter. Målet er å få flere av de minste bedriftene over det som kalles SMB-kneika. Mange har sett på de små og mellomstore bedriftene som for små og risikable til å drive frem økonomisk vekst og som for store til å motta mikrokreditt og annen bistand. Fakta er at de er arbeidsplassen til omtrent 80 prosent av alle afrikanere og at det er på ryggen av disse at den nye middelklassen i Afrika vokser frem.

Det er flere grunner til at små og mellomstore bedrifter fortjener mer oppmerksomhet. De driver ofte med arbeidsintensiv virksomhet og er en kilde til sysselsetting for lavt kvalifiserte arbeidere. Det er også påvist at de bidrar til økt utjevning. I tillegg hevder flere økonomer at overgangen fra en jordbruksavhengig økonomi til en industriintensiv økonomi er enklere med et større innslag av SMBer. De er også en viktig del av leverandørkjedene til de større multinasjonale selskapene. Kanskje viktigst er at små og mellomstore bedrifter bidrar til inkluderende vekst.

Flesteparten av alle nye jobber i Afrika skapes i små og mellomstore bedrifter. Det også her de fleste går tapt. SMB’ene opplever utfordringer knyttet til produktivitet, overlevelse og vekst. Dette er ikke enestående for Afrika, men ekstra fremtredende her.

Fiskeoppdrett på Madagaskar

Oppdrett av ferskvannsfisken tilapia på Madagaskar.

For å finne ut mer om hvordan Norges Vel håndterer disse problemene dro jeg på leting etter det «missing middle». Reisens destinasjon var Toamasina, Madagaskars største havneby. I de siste rapportene vi har mottatt fra Norges Vel beskrev organisasjonen hvordan hundrevis av bønder her hadde slått seg sammen i mellomstore bedrifter og gått i gang med oppdrett av ferskvannsfisken tilapia.

Prosjektet på Madagaskar ble med støtte fra Norad igangsatt i 2011 og modellen er i dag overført til både Mosambik og Tanzania. Jeg hadde ikke tidligere besøkt prosjektet og med min noe begrensende kunnskap om oppdrett og tilapia, ankom jeg Madagaskar med store forventninger.

Om Madagaskar vet jeg riktignok et og annet. For eksempel at øya plages av pest hvert eneste år. Og mens en stadig lavere andel av verdens barn dør før de fyller fem, er dét ikke tilfellet på Madagaskar. Her dør 120 barn under fem hver dag. De aller fleste av sykdommer som lett kunne vært behandlet med moderne medisin.

De har også hatt en enorm befolkningsvekst. Mens det i 1960 bodde rundt fem millioner på øya, er Madagaskar i dag bosted for nærmere 25 millioner mennesker. 40 prosent av dem er under 15 år. Øya er jevnlig utsatt for sykloner og for mange er havet for farlig til å kunne fiske. Infrastrukturen er i raskt forfall og deler av veinettet ligger nede.

Fattigdommen har også økt jevnt og trutt. Mens gasserne hadde en inntekt over det afrikanske gjennomsnittet i 1960, tjener den jevne gasser i dag en fjerdedel av afrikanere flest sør for Sahara. At Norges Vel valgte Madagaskar for sitt tilapiaprosjekt var derfor ikke tilfeldig.

Det var oppløftende å få bekreftet at prosjektet hadde fått mer enn 300 bønder til å skifte beite fra jordbruk til akvakultur. Langt flere bønder enn prosjektet kan tillate ønsker å gjøre det samme. Tilapiaproduksjonen er lønnsom. Mer lønnsom enn for eksempel risproduksjon som er mest utbredt på landsbygda på Madagaskar. I snitt tjente bøndene i prosjektet det dobbelte av minstelønna på Madagaskar og inntektspotensialet er stort.

tilapia

Tilapia.

Sammen med naboer og venner har de for hånd gravd ut nesten fem hundre store bassenger som i løpet av 2018 produserte over 231 tonn tilapia. Målet er at bøndene skal eie minst to dammer hver og helst flere. Profesjonell drift krever at bøndene driver med oppdrett på heltid.

Dårlig kvalitet og manglende logistikk blir ofte trukket frem som vesentlige hindre for små og mellomstore bedrifters vekst i Afrika. Dette gjelder også på Madagaskar. Helt fra starten av har Norges Vel derfor hatt søkelys på mer enn bare produksjonen. I realiteten har organisasjonen nærmest bygd opp en hel verdikjede fra grunnen av.

Organisasjonen har etablert et klekkeri som produserer yngel, inngått en avtale med en fôrleverandør på Mauritius for å sikre at bøndene får førsteklasses fôr og kjøpt inn lastebiler for levering av fôr og settefisk og henting av nyhøstet fisk. Fisken blir kjørt til et mottak, også anlagt av prosjektet, sortert og kjørt videre til markeder både lokalt og til hovedstaden Antananarivo, som ligger 355 km fra Toamasina.

Disse tjenestene, som gjør at bøndene kan konsentrere seg helt og fullt om produksjonen, utføres av Tilapia de l’Est (TDE) – opprettet av prosjektet – som foreløpig har status som en sivilsamfunnsorganisasjon, men som i løpet av et år eller to skal bli en kommersiell aktør eid av bøndene. TDE har 28 ansatte.

Over fem dager ble jeg vist og forklart hvordan alt henger sammen. Og for meg fremsto resultatene som oppsiktsvekkende – i hvert fall i afrikansk skala. Men det er fortsatt skjær i sjøen. Prosjektet klarer ennå ikke å generere nok inntekter til å dekke alle TDEs kostnader. For å få dette til må produksjonen dobles. Norges Vel tror de kan klare det i løpet av inneværende år.

fiskemarked på Madagaskar

Fiskemarked.

I tillegg har de lokale myndighetene fått øynene opp for det som skjer og introdusert nye skatter og avgifter. Det kan true prosjektets økonomiske bærekraft på sikt. Avhendingen av prosjektets eiendeler og endelige eierstruktur må også avklares før Norges Vel kan trekke seg helt ut.

Så langt er prosjektet et eksempel på at små bedrifter kan hjelpes over SMB-kneika. Men for videre vekst trengs det mer kapital og denne bør helst komme fra andre kilder enn bistand. Ideelt sett ønsker vi jo at denne typen bistand skal ha en katalytisk effekt. Erfaringsmessig vet vi imidlertid at dét er enklere sagt enn gjort. Tilgang på kapital er fortsatt den største utfordringen for små og mellomstore bedrifter i Afrika. At andelen utenlandske direkte investeringer i Afrika har falt de siste 40 årene, fra 6 prosent til litt over 3,4 prosent, er ikke oppløftende. At stadig flere land er i trøbbel og står overfor en ny gjeldskrise lover heller ikke godt.

Skribent

Narve Nub KvesethRotwitt
Narve Rotwitt Seniorrådgiver på avdeling for sivilt samfunn

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!