Et hav av utfordringer

De jobber med presenning og plastbøtter som utstyr. Om lag halvparten av de som jobber i småskala fiskeindustri – 50 millioner – er kvinner. Til nå har de vært nær usynlige. Nå løftes de fram.

Fiskemarked
Fiskemarked i Bagamoyo. Foto: Bodil Maal

Fiskemarkedet yrer av liv og er varmt og røykfullt. På veien ned mot stranda passerer vi et lite lagerhus med frysebokser, deretter området hvor fisk frityrstekes over åpen ild. Svette menn står over pannene og vender på fisken. Lenger ned mot stranda ligger store presenninger utspent på bakken og småfisk soltørkes. Vi ser også småfisk som koker i plastbøtter for deretter å tørkes i sola. Tradisjonelle fiskebåter med seil siger inn mot stranda og fiskere vasser i land med nattens fangst. I alt virvar er det fiskeauksjon og fisk renskes og sorteres i sanda.

Vi blir forklart at aktiviteten på landingsplassen vil ta seg opp mot slutten av uka. Da vil månen gå i ne. Natta bli da mørkere og lysfiske blir enda mer effektivt.

Det finnes landingsplasser og fiskemarkeder som dette langs store deler av Afrikas kyst.  De som arbeider på landingsplassene –  som tørker og bearbeider fisk – for deretter å bringe den ut til markeder i byer og landsbyer er vanligvis kvinner, ofte svært fattige kvinner. Det er anslått at om lag 50 millioner av de 100 millionene som arbeider i småskala fiskerisektoren i utviklingsland er kvinner.  Disse kvinnene har lenge vært «usynlige», ikke bare for sine egne myndigheter, men også for bistandsorganisasjoner.

Nå blir kvinnene  i fiskerinæringen løftet fram i FAOs Retningslinjer for bærekraftig småskalafiske.  Retningslinjene ble vedtatt av FAOs fiskerikomite i 2014. Retningslinjene er kjempet fram av fisker-organisasjoner i en verdensomspennende prosess hvor 4000 representanter fra myndigheter, småskalafiskere, kvinnelige fiskearbeidere og deres organisasjoner, forskere mfl deltok. Norge har støttet utarbeidelsen av retningslinjene og støtter nå FAO i gjennomføringen av retningslinjene.

Fisk – de fattiges protein

Landingsplassen og markedet vi besøker ligger i Bagamoyo, like nord for Dar es Salaam.  Bare i Tanzania finnes det 751 lignende landingsplasser langs kysten og sjøene i innlandet. Hele 190 000 tanzanianske småskalafiskere leverer fangstene sine her.  De leverer årlig rundt 360 -370 000 tonn fisk. Hele 85 prosent av fisken tas i de store innlandssjøene.

Konsumet av fisk er lavt i Tanzania og andre deler av Øst Afrika – bare rundt ca. 7 kg årlig per person. Dette er omlag en tredjedel av det globale gjennomsnitt på 20 kilo.  Fisk regnes som de fattiges protein og inneholder vitamin A, D, B, kalsium, sink, jern mm . I Øst-Afrika ligger veksthemming «stunting» av barn under fem år på 30-40 prosent.  I Tanzania var hvert tredje barn under 5 år (ca.35 prosent) stuntet i 2016.  Få personer har kunnskap om fiskens næringsinnhold.

Hva betyr det at småskalasektoren, og spesielt kvinner i sektoren, har vært usynlige.  Jo, det betyr bl.a. lave investeringer i infrastruktur for salg av fisk innenlands i afrikanske land. Når myndigheter bedrer infrastruktur for å heve fiskens kvalitet, skjer det ofte i forbindelse med eksport av fisk, ikke investeringer for hjemmemarkedet.

Kvinner i småskalasektoren

Tørking av fisk. Foto: Bodil Maal

Kvinnene på stranda i Bagamoyo kommer fra nærliggende landsbyer og fra Dar es Salaam med buss.  Det er vanlig at kvinnelige fiskehandlere selger fisk i nære markeder.

– Jeg kjøper 18 kilo fisk som etter at den er kokt og tørket i sola veier 4 kilo. For den tørkede fisken får jeg 10.000 Tanzania shilling per kilo. Profitten min er på 10 000 shilling, forteller kvinnen jeg møter. Det er ca. 36 kr. Kvinnen drar hjem til landsbyen og selger fisken.  Hun forteller at hun arbeider cirka 20 dager i måneden og at hun har drevet med denne virksomheten i 10 år.

En annen kvinne fra Dar es Salaam forteller at hun alltid har nye kunder.

– Jeg kommer om morgenen og tørker fisken selv. Fisken tørker som regel i løpet av 3-4 timer. Hvis det plutselig kommer regn kan alt bli ødelagt. I løpet av 6 måneder kan jeg ha tap 2-3 ganger, forteller hun. – Da må jeg få penger fra mannen min slik at jeg kan starte opp igjen. Hvis en ikke får tak i penger må en kanskje starte med en virksomhet som krever mindre kapital, for eksempel grønnsaker.  Det er stadig flere kvinner som er interessert i å selge fisk. De fleste er eldre og noen er enker. Også menn begynner å selge fisk.

Ett års levetid

fisk

Oppbevaring av fisk. Foto: Bodil Maal

Jeg treffer kvinner på stranda som lever av å lage isblokker. En isblokk veier 1, 5 kilo. Vi blir fortalt at 10 kvinner fra samme landsby lager isblokker som de selger for 1000 shilling per isblokk.

Ved utgangen fra markedet står unge gutter med motorsykler (bodaboda) klare til å frakte kvinner med fisk hjem til landsbyen. Motorsykler eies vanligvis av velstående personer som leier dem ut igjen til unge menn.  Større fisk selges videre av menn –  det er en del av lokal kultur, blir vi fortalt.

Den tørkede lille fisken kan holde seg i opptil ett år når den er pakket i jutesekker.  Det finnes et regionalt marked for fisken. Noen kvinner reiser helt til Kongo og selger fisken.

Lite investeringer i infrastruktur for fisk

Det investeres lite i infrastruktur for salg av fisk. Det er en oppfatning også myndighetene er enige i.  Allikevel samles det inn skatter fra kvinnene som selger fisk. De må betale nesten 5 prosent av verdien av det de kjøper fisken for i skatt.

Fersk fisk oppnår bedre pris enn tørket fisk, men hvis kjølekjeden svikter får folk panikk og prøver desperat å tørke den. Kvaliteten blir lavere når råstoffet ikke er så bra.

I dag blir ca. 27 prosent av fisken som tas i land i afrikanske land ødelagt før den når konsumentene.

Hva kan gjøres

Fisk

Frityrkokt fisk. Foto: Bodil Maal

Vi spør en tysk ekspert som har arbeidet med fiskerier i Tanzania om hva som kan gjøres for å forbedre infrastrukturen på de 752 landingsplassene.

Hvordan kan sektoren øke lønnsomhet, kvalitet og redusere svinn? Det er en kjensgjerning at mange i småskalasektoren lever under fattigdomsgrensa.

– Den største utgiften til de som frityrsteker fisken er brensel. I dag bruker de mangrove. Dette er ikke bare dyrt, men det ødelegger miljøet. En kunne ha brukt gass, sier han.

Andre råd fra eksperten er:

  • Alle landingsplassene skulle hatt toaletter og tilgang til vann. Dette vil økt kvaliteten på fisken
  • Dersom det hadde vært elektrisitet på markedsplassene kunne en fått bedre håndtering, pakking av fisk.
  • En burde forme grupper av kvinner som allerede driver med bearbeiding – gi utstyr på leasing.
  • En burde støtte bygging av bord for tørking av fisk, slik at en slipper å tørke på bakken.
  • Bedre mulighetene for å oppbevare tørket fisk.
  • For mye av fokus har vært på ressursforvaltning- behandlingen av fisk etter at den er fanget (post-harvest) er like viktig.
  • Mwanza er den største markedsplassen for fisk i Afrika. Til Mwanza kommer folk fra Sudan og Kongo.  Ettersom fisken blir tatt i regnsesongen er det vanskelig å tørke fisken skikkelig. En burde prøve ut metoder for tørking i regnsesongen. I Malaysia bruker en elektrisitet og gass. Det er også utviklet sol-tørkere. Det finnes utviklet teknologi som kan brukes.

Fiskehandlere forteller også om problemet med korrupsjon. Når du frakter fisk blir kvaliteten dårlig dersom du stadig blir oppholdt av politiet langs veien.

FAOs Retningslinjer for bærekraftig småskalafiske

Med FAOs retningslinjer for bærekraftig småskalafiske har endeling småskalasektoren fått et instrument som de kan bruke for å synliggjør behov som må inn i politikk utforming, opplæring og investeringer. Kvinner i småskalasektoren har blitt «synlige». Økt fokus på ernæring bør også telle positivt for utvikling av de nasjonale markedene for fisk i Afrikanske land.

Fiskebåt

Fiskebåt i Tanzania. Foto: Bodil Maal

 

 

Skribent

Bodil Maal
Bodil Maal Seniorrådgiver, avdeling for klima, energi og miljø.

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!