• Debatt   
  • Publisert 15. august 2018

 Forteller vi godt nok?

Forskning viser at bistand virker, men er vi gode nok til å få fram det budskapet?

Klarer vi å fortelle historiene om framskritt også, eller bare om krisene? Flyktningleier utenfor Goma i DR Kongo. Foto: Wayne Conradi/Norad

Norge er et lite land, men noen ganger er vi likevel store. Når bistand er tema er vi en av de største. Da sitter vi ved bordet og er med å ta initiativ til strategiene som kan bringe oss nærmere mål om å bekjempe sult og fattigdom og bidra til gode liv. På listen over land er vi nummer ni. Når bistanden fordeles per person, er vi nummer én blant givere.

Bred støtte til norsk bistand

Det er nå bred politisk enighet om nivået på norsk bistand. Mens målet om én prosent av brutto nasjonal inntekt til bistand var en kampsak i mange år, står alle partier nå bak dette. Folk flest er også for dette. Når Statistisk sentralbyrå spør, er ni av ti for bistand til fattige land.

For oss som jobber med bistand er den høye oppslutningen et veldig godt utgangspunkt, men den samme undersøkelsen viser også lav kunnskap om norsk bistand og mange stiller spørsmål ved om det faktisk virker.

Virker bistand?

Det er et forståelig spørsmål. Av sakene som når fram i mediene er bildet vi ser av krig og katastrofer, nød og lidelse. Når bistand kommer opp i nyhetsstrømmen, handler det gjerne om korrupsjon eller andre skandaler, og sjelden om positive resultater.

Forskningen på feltet viser at bistand virker. For litt siden var økonomiprofessor Finn Tarp, en av verdens fremste utviklingsforskere, i Norge og presenterte 50 år med bistandsforskning. I oppsummeringen av foredraget skriver avisen DN at ««Konklusjonen er at bistand har en positiv langsiktig effekt på makroøkonomiske nøkkelvariable som bnp, investeringer og forbruk for det store flertall av land.»» (bak betalingsmur).

En skikkelig gladsak. Men det er en jobb å gjøre med å få fram det budskapet.

Lykkes vi med det? Nei, ikke godt nok. Makroøkonomiske nøkkelvariabler får de fleste av oss til å gjespe fremfor å lete etter mer kunnskap.

Tvil og framtid

Debatten om bistand virker eller ikke, pågår i mange land. I Storbritannia har den gått høyt i det siste, særlig etter sex-skandalene som har herjet bistandsorganisasjonen Oxfam i kjølvannet av #Meetoo.

Richard Darlington var tidligere spesialrådgiver i DFID, britenes svar på Norad. Han mener nå at de var for lite opptatt av å forklare hva bistandspengene gikk til og hvordan de ga en positiv effekt.

Manglende innsats på å kommunisere om bistand gjør at store seire, som enighet om et høyt bistandsnivå, kan skusles bort, fordi den folkelige oppslutningen blir borte, advarer han.

– Vi er der vi er nå, men tiden er inne for komme seg ut og forklare på nytt hvorfor dette er viktig, hva det er for, hvorfor vi gjør det og hvorfor det fortsatt er det rette å gjøre, sier han i et intervju med Devex.

En britisk studie viser at fallende støtte til bistand delvis skyldes bistandsorganisasjonenes kampanjer for å samle inn penger: Gjentatte historier og bilder av mennesker i desperate situasjoner gir et inntrykk av at innsatsen ikke virker. Bildene av sultne barn med oppblåste mager og fluer i øynene nå, er til forveksling like de vi så for ti, tjue og femti år siden. Kortsiktig jakt på penger til å dekke akutte behov, kan ødelegge for støtten til en utvikling og et arbeid som gjør at verden hver dag blir et stadig bedre sted å være.

Studien viser at det som fører til større engasjement, er konkrete eksempler som viser endring i hverdagen for fattige mennesker, land og folk. Generelle besvergelser om at bistand virker, er naturlig nok ikke like appellerende. Folk vil vite hvordan og hvorfor endringer skjer. Og gjerne hvorfor det ikke alltid virker. De vil også ha begrunnelsene for hvorfor bistand alene ikke er nok til å nå utviklingsmål.

Det trengs en bedre historie

Dette perspektivet er også nyttig i den norske debatten. Høy oppslutning er et godt utgangspunkt. Lav kunnskap er en utfordring. En like stor utfordring er nummenheten som brer seg i kjølvannet av ensidig elendighetsfokus.

Skal folk støtte opp om og bry seg om bistand og utvikling i fattige land, må de få konkret kunnskap om hva som virker og ikke virker. Tall om budsjetter, vaksiner og skoleplasser er vel og bra, men uten å sette ekte mennesker med ekte historier i sentrum, er faren stor for at det hele blir for fjernt og uengasjerende.

«Det trengs en bedre historie», var konklusjonen i det britiske prosjektet.

Jeg tror vi trenger bedre fortelling av historiene om endring som vi vet skjer hver dag. Det blir for enkelt å skylde på medias elendighetsfokus alene. Vi som jobber med dette, både bistandsorganisasjonene og myndighetene, må bli flinkere til å formidle historiene om endringene som skjer i virkelige menneskers hverdag.

Skribent

Mina Gerhardsen
Mina Gerhardsen Kommunikasjonsdirektør

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!