• Debatt   
  • Publisert 9. mai 2018

Et paradis for flere enn fjellfolket?

Det er ikke vanskelig å bli bergtatt av Nepal.

Wenche Fone i Nepal

Det nydelige landet, som rent fysisk oppleves som døren inn til himmelens port, har mye å by på. Med hovedstaden Kathmandu sin rike historie og Himalaya i nærheten er det et sted å anbefale, særlig for de spreke. En lynrask forskning utført av undertegnede i Kathmandu viste da også at omlag 70% av turistene gikk i fjellsko. Det var mye smil og begeistring å se. Nepal er et paradis for fjellfolket.

Men; med min svarte dress og høyhælte sko var jeg likevel ikke langt utenfor løypa. Nepal er nemlig et land der hele 44.000 organisasjoner er registrert i et felles register. Mange av disse er riktignok ikke bistandsorganisasjoner, men landet er likevel rikt velsignet med bistandsaktører. På hotellet vi bodde var nesten alle europeiske bistandsarbeidere eller representanter for myndighetene. Vi hadde gått på de samme skolene, visste om de samme internasjonale toppmøtene og brukte det samme språket. Jeg kjente meg hjemme.

Jeg har lest veldig mange rapporter, men det er få som fester seg på sikt. Det jeg husker best gjennom etter hvert mange år i bistanden er ansikter. Menneskers smil og menneskers sorg. Mennesker i vekst og mennesker i ulidelig smerte. I Nepal, som i de fleste andre land, ser man begge deler. Jeg husker guttene som hadde levd i fangenskap hos en buddhistisk munk, men som gjennom tillit og kjennskap til en lokal organisasjon ble frigitt. Jeg husker damen som solgte kaffe og som endelig, endelig hadde fått en avtale med en seriøs kaffeleverandør. Ungene fikk skolegang og hun smilte fra øre til øre.

Etter jordskjelvet i 2015 opplevde Nepal at landet nærmest ble oversvømt av gode hjelpere. Og både gode var de og trengtes gjorde de. I en sånn situasjon går vi som givere opp til eksamen. Klarer vi å koordinere oss? Klarer vi å lytte til de virkelige ekspertene som allerede bor der? Ser vi at de er mer enn instrumenter for våre egne gode intensjoner? Fasiten etter jordskjelvet er nok litt blandet.

Jeg møtte mennesker som var sinte. Som sa at de ikke ble invitert med på koordineringsmøter der de hadde den beste kunnskapen. Der åpenbare feil ble gjort fordi de ikke ble lyttet til. At det ville være tidsbesparende og økonomisk gunstig om varer og tjenester i større grad ble kjøpt inn fra eget land eller India heller enn å bli sendt fra Europa. De sa også at de hadde gode erfaringer og at det ofte hjalp å si i tydelig ifra.

Under besøket i Kathmandu snakket jeg med lokale organisasjoner om hvilke prinsipper for sivilt samfunn vi i Norad foreløpig har valgt. (De blir klare ganske snart). Jeg snakket om hva som er reell legitimitet, om maktubalanse og om hva som er forskjellen på å være giver og å være en reell partner. Om rettigheter og plikter og merverdi i alle ledd. Det må være lov å si at de elsket diskusjonen. Dette var noe de kjente seg igjen i. Og erfaringene sprikte.

I vårt arbeid videre vil vi legge enda mer vekt på at lokale organisasjoner må få mer makt og innflytelse. En gjennomgang gjort av Bistandsaktuelt viser at andelen av bistand til lokale aktører i norsk bistand går ned.  Det er motsatt retning av hva det humanitære toppmøte i 2015 sa. Det er også motsatt retning av hva jeg tror trengs for å få en enda bedre bistand. Veien dit er både vanskelig og lang. Det har vist seg krevende å få til god forvaltning på distanse fra Oslo.

Derfor blir det minst like viktig at norske organisasjoners partnerskap med lokale organisasjoner endrer seg til å bli mer reelle partnerskap.  Det innebærer større grad av likeverd, åpenhet og en ressursfordeling som oppleves rimelig. Heldigvis ser vi at mange organisasjoner tar dette på alvor. Flere har styrepapirer på engelsk, flytter fagressurser nærmere der fagutøvelsen skjer eller fordeler mer midler til det lokale leddet. Dette må både fortsette og utvides.

Skal Nepal bli et godt sted å være (for flere enn fjellfolket) må altså de som bor der ikke bare tas med på råd. De må styre utviklingen. Det krever at vi som givere, organisasjoner og andre ikke lenger setter oss selv i førersetet. Det kan bli tøft, men vi i bistanden har da aldri tatt den enkleste fjellruta heller.

Skribent

Wenche Fone
Wenche Fone Avdelingsdirektør for avdeling for sivilt samfunn

Stikkord

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!