• Debatt   
  • Publisert 27. april 2018
  • Stikkord

Hvorfor tror vi ting er verre enn de er?

Selv om veldig mange piler viser rett retning for verdens utvikling, har folk liten tro på at vi skal løse de store problemene.

Skolejenter i Nepal
Foto: Ken Opprann

I forrige uke skrev avisen Vårt Land om en undersøkelse Norstat har laget for Norad om nordmenns tro på at vi faktisk vil nå målene verden har satt seg om å blant annet utrydde fattigdom innen 2030. Bare en av ni tror vi vil lykkes. Enda færre, bare seks prosent, tror at FNs 17 bærekraftsmål som helhet vil bli nådd innen 2030. To av tre sier seg uenige i at målene vil bli nådd.

Dette er interessant. Da FNs medlemsland ble enige om tusenårsmålene fram mot 2015 ble de også oppfattet som «hårete». Men de ble nådd. Målet om å halvere fattigdom ble faktisk nådd med god klaring på tidsfristen. Likevel mener et stort flertall at vi neppe klarer å komme i havn med de nye målene som er satt, de 17 bærekraftsmålene, i tide.

For noen uker siden kom den siste boken til helseprofessor Hans Rosling, mannen som viet sitt voksne liv til å opplyse oss om fakta om verdens utvikling gjennom Gapminders visualisering av utviklingen. Hans hovedbudskap var at i store trekk så går veldig mye bra. Ser vi på de store utviklingstrekkene, som fattigdom, levealder, skolegang og vaksinetilgang, så har vi gjort formidable framskritt.

Bakgrunnen for boka Factfullness er observasjonen av at kunnskap og fakta ikke virker. Undertittelen på boka er «10 grunner til at vi tar feil om verden – og hvorfor ting er bedre enn du tror». Gjennom mange år med forelesninger opplevde Rosling at grafene som viser at vi på de aller fleste utviklingsområder har gjort store framskritt, ikke klarte å bryte ned innbitte forestillinger om en todelt verden bestående av «rik» og «fattig» og en utvikling der ting blir verre. Boken er ment som en håndbok for å bryte med den forhåndskodingen vi forstår verden utfra, ved å gjennomskue disse mekanismene. Om vi forstår at vi instinktivt trekkes mot det dramatiske, om vi innser at en linje på en graf ikke alltid vil fortsette rett fram og at verden sjelden er to-delt.

Skjevt nyhetsbilde

Denne uken var leder for fredsforskningsinstituttet, PRIO, Henrik Urdal, gjest hos TV2 sin morgensending om nettopp dette temaet. «Har vært på God morgen Norge og snakket om de gode nyhetene, alt som går i riktig retning. Levealderen og utdanningsnivået øker, fattigdommen går ned, stadig flere lever i demokratiske samfunn, og over tid har verden blitt fredeligere. Denne dramatiske utviklingen får alt for sjelden medienes oppmerksomhet, men er viktig å formidle fordi den viser at forbedring av menneskers liv er mulig.»

De gode nyhetene når sjelden opp. Fra et medieperspektiv er en god nyhet i utgangspunktet ikke en nyhet. Det som gir grunn til å rydde plass på siden eller i feeden er det dramatiske, som konflikt, krig og katastrofer. Utvikling som jevnt og trutt går framover når ikke opp til overskriftene. Det gjør at verdensbildet blir veldig skjevt. Vi ser de utbombede husene, den tørre bakken og barn med store mager og tomme blikk. Slik formes vår oppfatning av verden og utviklingen. Jentene i skoleuniform som har fått både vaksine og skoletilbud, synes ikke og får ikke være med å balansere ut bildet.

To tanker

Å si at det aller meste går i rett retning, betyr ikke at vi ikke ser det som går galt. Antallet flyktninger er det største siden andre verdenskrig. For første gang på 15 år øker antallet som sulter i verden. Utfordringene er høyst til stede og å anerkjenne utviklingen er ikke å underkjenne dette. Dette er også Rosling klar på.

Men kunnskap om at vi har kommet langt når det for eksempel gjelder å bekjempe fattigdom, vaksinere verdens barn og sørge for skolegang til alle, er viktig for å tro at vi og kan klare det som gjenstår.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skribent

Mina Gerhardsen
Mina Gerhardsen Kommunikasjonsdirektør


Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!