Om å holde det man lover

I et intervju i forbindelse med TV-aksjonen, sa en sørsudansk jente i en flyktningeleir at alt hun trengte, var fred i Sør-Sudan. Og en veldig god skole.

publikasjonsforside

Når TV-aksjonen er over og kameraene skrudd av, skal Unicef og andre aktører på utdanningsfeltet arbeide videre nettopp for å sikre at barn får gå på gode skoler hvor de kan lære.

Verdenssamfunnet har gjennom bærekraftmålet om utdanning uttrykt enighet om at det er uakseptabelt at millioner av barn ikke går på skole og at enda flere millioner barn går på skole i flere år uten å lære å lese og skrive.

Utdanningsmålet rommer et løfte om at alle barn og unge skal få utdanning innen 2030. Fordi utdanning både er en menneskerett og en viktig byggestein for all annen utvikling, må arbeidet med å nå målet følges opp systematisk.

Årlig utdanningsrapport

Den årlige utdanningsrapporten, Global Education Monitoring Report (GEM), som lanseres i dag, monitorerer fremgang på utdanningsfeltet.

Årets rapport ser nærmere på hvor ansvaret ligger for at bærekraftsmålet om utdanning skal nås.

Rapporten slår fast at nasjonale myndigheter har hovedansvaret for å sikre god utdanning for alle. Samtidig må det et bredt samarbeid til. Den analyserer derfor også roller og ansvar for andre aktører, inkludert skoleledelse, lærere, elever og foreldre, det internasjonale samfunnet og privat sektor.

På grunn av stadig større press om å kunne levere raske resultater, kunne det vært fristende også for GEM-rapporten å lete etter endimensjonale løsninger på komplekse problemstillinger. GEM-teamet har imidlertid også denne gangen motstått fristelsen. Isteden foreskriver den ansvarliggjøring drevet av myndigheter med utgangspunkt i en solid sektorplan med klare mål koblet til ressurser. Den understreker også nødvendigheten av gode prosesser og bredt eierskap av planen, og i oppfølgingen av den.

Videre tar rapporten for seg hvert av de 10 delmålene under bærekraftsmål fire.

Ingen skal etterlates

Et prinsipp om at ingen skal etterlates går som en rød tråd gjennom bærekraftmålene. Ifølge GEM-rapporten er det langt igjen før politikk, og budsjetter, viser reell politisk vilje til å gi de mest marginaliserte like gode muligheter som de mest privilegerte.

På utdanningsområdet er det en ambisjon om at måleindikatorene for tilgang til skole, læring på skolen, antall elever i klasserommet osv. også skal avdekke forskjeller mellom kjønn, by-land, inntektsgrupper, urbefolkning og barn og unge som lever i konfliktområder.

Videre er det utviklet utdanningstematiske indikatorer som samler inn data om hvorvidt landene omfordeler ressurser til de mest utsatte gruppene, og hvor stor prosent av bistanden som går til de minst utviklede landene. Kapitlet om ulikheter er ikke så utviklet som jeg hadde håpet, men peker ut retning for videre arbeid.

Ekstreme forskjeller

Gjennomsnittsverdier tilslører store forskjeller. På global basis, fullfører cirka 69 prosent ungdomsskole, men i den fattigste femtedelen av befolkningen fullfører kun 12 prosent av gutter og åtte prosent av jenter ungdomsskole.

I over 40 prosent av landene i Afrika sør for Sahara fullfører ikke barn barneskolen. Hele 87 prosent (ja, du leste riktig, 87 prosent!) leser ikke på det nivået landene har definert som minimumsnivå.

I enkelte mellominntektsland fullfører opp mot to av tre unge fra den rikeste femtedelen av befolkningen fireårig høyere utdanning, mens det knapt finnes representanter fra den fattigste femtedelen på universiteter og høgskoler.

Å fullføre videregående skole er fremdeles et gode reservert for eliten i mange land: For eksempel fullfører kun 2 prosent videregående skole i Burkina Faso og Niger.

Rapporten peker også på store gap mellom den kunnskapen vi har om hva som vil gi bedre resultater i utdanningssektoren og virkeligheten på bakkenivå. For eksempel viser forskning at det lønner seg å undervise på et språk barn forstår. Myndigheter prioriterer derimot ikke nødvendige grep for å reformere læreplaner, lærerutdanning, tekstbøker og vurderingssituasjoner slik at de er i tråd med vedtatt policy. Ifølge rapporten kan vedtatt praksis være god, men implementeres altså ikke.

Enorme ulikheter i tilgang på utdanning og læringsutbytte både mellom land og internt i land overrasker ikke lenger. Men den vedvarende mangelen på politisk vilje til å gjøre noe med det, vil fortsette å overraske, bekymre og opprøre så lenge forskjellene vedvarer.

Å sikre at målene nås

Begrepet «accountability» har ikke en direkte oversettelse på norsk. Ansvarlighet er kanskje det nærmeste vi kommer, men på engelsk rommer begrepet mer. Det innbefatter også det å kunne stilles til regnskap, og et gjensidig tillitsforhold rundt en oppgave som skal gjøres. I sammenheng med bærekraftsmål fire handler det, forenklet sagt, om hvem som har ansvar for å sikre at målet nås.

De store utdanningsrapportene bør leses i sammenheng

Jo større og vanskeligere mål man setter seg, desto viktigere er det å ha gode systemer på plass for å sikre at mål nås. Både i rapporten The Learning Generation til den internasjonale utdanningskommisjonen ledet av Gordon Brown og i årets World Development Report, som for første gang vier all plass til utdanning, understrekes betydningen av å tydeliggjøre ansvarslinjer.

Utdanningskommisjonen peker på svakheter i beslutningsprosesser og styresett med lav kapasitet og manglende «accountability» som en av hovedårsakene til at investeringer og reformer i utdanningssektoren i utviklingsland ikke lykkes. Kommisjonen foreskriver mer fokus på resultater. Verdensbankens rapport fokuserer på den globale læringskrisen og knytter behovet for ansvarliggjøring særlig til å bedre læringsutbytte, også her med fokus på resultater.

Det kan argumenteres for at to store rapporter på utdanningsfeltet, Global Education Monitoring Report og World Development Report, burde vært lansert med mer enn noen ukers mellomrom. Jeg vil imidlertid argumentere for at disse to rapportene bør leses i lys av hverandre. GEM-rapporten som et bakteppe med bredere innretning, World Development med et smalere fokus på læring og kobling til resultater.

Det er særlig to av konklusjonene i GEM-rapporten som utfordrer noen av de trendene vi har sett de siste årene:

For det første hevdes i rapporten at det er lite bevis for at flytting av fokus fra input til outcome koblet til veldig spesifikke insentiver, bidrar til å forbedre utdanningssystemer. Smalt anvendt ser verken pisk eller gulrot ut til å gi god effekt. Rapporten advarer særlig mot bruk av «straffetiltak» mot skoler eller lærere som ikke når ønskede resultater. Forsøk for eksempel med å gi foreldre bot dersom barn ikke kommer på skolen, eller å stenge skoler dersom prøveresultater ikke er gode nok, bygger verken tillit eller motivasjon. Å gi lærere bedre lønninger avhengig av elevenes resultater, har heller ikke hatt de ønskede effektene, men heller vist seg å få negative konsekvenser både for samarbeid og tillit.

For det andre, sier rapporten at markedsmekanismer ikke bidrar til bedre utdanningssystemer. Tvert imot skaper det press som ytterligere marginaliserer allerede marginaliserte grupper. Fritt skolevalg kan bidra til økt segregering og undergrave arbeid med lik tilgang til god, inkluderende utdanning.

At GEM-rapporten foreskriver sammensatte heller enn enkle løsninger og tar opp kontroversielle temaer gjør den fremdeles relevant og interessant og kan fremme gode og nødvendige debatter.

 

 

 

Skribent

Gerd Hanne Fosen
Gerd-Hanne Fosen Fagdirektør, Seksjon for utdanning.

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!