“Business as usual is not an option”

Under Noradkonferansen i desember i fjor ble vi alle kraftig utfordret av direktør i Adeso, Degan Ali fra Somalia. Hennes enkle budskap var at hun ønsket en plass rundt bordet, at hennes stemme fra sør er viktig for å oppnå Bærekraftsmålene. Men hun sa samtidig at det er vanskelig for lokale organisasjoner å konkurrere med etablerte organisasjoner.

Degan Ali
Degan Ali, direktør, African Development Solutions (Adeso). Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Nå håper jeg vi er klare til å ta denne utfordringen videre. Kan vi finne nye måter å arbeide på som gir mer rom til organisasjoner i sør?

Sivilt samfunn er en voldsom kraft, jeg ser mye av den i mitt daglige arbeid

Å ta opp kampen mot Vladimir Putin og Jacob Zuma er ikke en jobb for de mange. Særlig når det gjelder noe så omfattende som oppstart av atomkraftverk. En organisasjon i Sør Afrika klarte det.

Gjennom tålmodighet, gode analyser og ved å føre en kamp via rettssystemet klarte Safcei, partner av Kirkens Nødhjelp, å stoppe utbyggingen av flere atomkraftverk i landet. Høyesterett avgjorde at regjeringens forsøk på å presse igjennom hemmelige avtaler med et russisk firma var både «ulovlig og grunnlovsstridig».

I Uganda skjer det også mye spennende. Hvis dere tror at norske kampanjer kan være friske, er de i så fall ikke alene. Odd Nordstogas «Grisen står og hyler» fikk plutselig ny mening gjennom ugandisk ungdomsprotest.  Da Jobless Brotherhood (JB) ville protestere mot politisk griskhet, smuglet de inn to levende griser i parlamentet. Grisene ble malt i regjeringspartiets gule farge. Slik satte de lys på det de mener var regjeringens unnfallenhet mot ungdomsledigheten, som da var på 61%. Stuntet fikk mye medieoppmerksomhet og i etterkant har bevegelsen vokst og regjeringen ble nødt til å svare.

I Myanmar har jeg møtt sterke organisasjoner som har overlevd mange år med militærstyre. Deres kraft imponerte og ingen kan bestride deres naturlige legitimitet i eget samfunn.

Jeg mener at land ikke kan utvikles utenfra. Organisasjonene som er godt forankret i bistandsland vil ha en sterkere legitimitet, og det er viktig at deres røst styrkes.

Bærekraftsmålene er en anledning til å tenke nytt

Da bærekraftsmålene ble vedtatt var det mange, inkludert meg, som mente at de var veldig ambisiøse. I motsetning til tusenårsmålene er de ikke et bistandsprosjekt. Nasjonale myndigheter som har ansvaret og langt flere aktører enn bistanden er involvert. Blant dem er sivilt samfunn. De må også finne sin plass i en virkelighet der «business as usual is not an option», som mange har uttrykt det.

Norge støtter 1.000 organisasjoner innen sivilt samfunn i utviklingsland og sivilt samfunn utgjør om lag 20 % av den norske bistanden. Det er godt over gjennomsnittet i OECD. Det befester sivilt samfunn som en nøkkelaktør i bistanden og i arbeidet for å oppnå bærekraftsmålene. Det er likevel ikke en selvfølge at det også blir sånn i fremtiden. Å være en stor aktør fordrer også en evne til å fornye seg og å være relevant.

Bildet av sterke givere i nord og svake organisasjoner i sør er altså utdatert. Og takk og lov for det! Men samtidig går hoveddelen av norsk bistand går via norske organisasjoner, andelen som går direkte lokale aktører er under 13%.

Om kort tid inviterer vi alle interesserte til å gi innspill på Norads nye prinsipper for sivilt samfunn. Hovedmål er å oppnå bærekraftsmålene innen 2030.

Mange områder skal der tas opp og et av dem er nettopp overføring av makt og midler til aktører i utviklingsland. Det kan skje gjennom direkte overføringer, men det kan også skje gjennom at en større andel av midlene til norske organisasjoner går til lokale aktører.

Norske organisasjoner viser i dag en betydelig merverdi utover å bidra med finansiell støtte. Sånn må det også være i fremtiden. Nå blir det viktig å sikre at norsk bistand finner de organisasjonene som har best mulighet for å lykkes med å nå bærekraftsmålene.

Med utrydding av ekstrem fattigdom som øverste mål, må vi tenke nytt for å komme i mål.   Jeg håper det etablerte bistandsmiljøet i Norge er klar for å dele plassen.

Hvordan får vi til overføring av makt og midler?

I Sør Afrika ble det i vinter arrangert en konferanse med hashtag #shiftthepower. De vil bort fra den tradisjonelle giver/mottaker inndelingen.  Når røstene fra samarbeidslandene blir sterkere og tydeligere, må partnerne fra rike land finne nye roller.

Jeg er derfor glad for å se at norske bistandsaktører nå aktivt diskuterer overføring av makt og midler. Caritas, Care og Kirkens Nødhjelp er blant de som offentlig har uttalt seg om dette.

Mer støtte til lokale organisasjoner vil kreve omlegginger og vi må gå gradvis frem, for her er terrenget ulendt.  Degan Ali ønsker en plass rundt bordet, men hun sa samtidig at det er vanskelig for lokale organisasjoner å konkurrere med etablerte organisasjoner. Derfor kan det være nødvendig for de norske og internasjonale organisasjonene å bidra med kapasitetsbygging i en utviklingsfase. De kan dermed spille en viktig, men kanskje noe endret rolle.

Et godt utgangspunkt kan være å se på skjeve maktforhold innenfor egne organisasjoner. Noraddirektør Jon Lomøy har uttalt at for mye penger og makt blir igjen i Norge. Vi må derfor sikre at norske organisasjoner ikke blir fordyrende mellomledd, men utgjør vesentlige bidrag utover finansiell støtte.

Er det fortsatt hensiktsmessig at hovedkontoret er i Norge? Om ikke i dag, så hva med 2020 eller 2025. Er lokale aktører involvert i utviklingen av organisasjonens strategi og planer? Norad er opptatt av disse dialogene for å sikre at grunnlaget for beslutninger er best mulig.

Det kan også være verdt å se på alternative måter å gi støtte sivilt samfunn i sør. Norad og flere ambassader har prøvd ut lokale fond som gir støtte til lokale organisasjoner. Blant disse er et i Tanzania. Dette er verdifulle erfaringer det kan være verdt å bygge videre på.

Når de lokale organisasjonene og lokale myndigheter om noen år står mer fritt til å velge partnere selv, kan det bety at en norsk partner velges bort til fordel for andre. Maktbildet endres. En omlegging av støtten kan dermed bety at de norske frivillige organisasjonene mottar en mindre andel av tilgjengelige midler. Flere har sagt seg villige til å ta denne debatten, og Norad håper at organisasjonene vil komme med ideer som åpner opp nye måter å arbeide på.

La oss håpe at faren for å miste støtte og makt ikke legger begrensninger på denne diskusjonen. Med mål om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 må vi tenke nytt. Vi må tenke 2030 og ikke 2018. Vi må tenke muligheter og ikke bare begrensninger. Det minst kloke er å stå helt stille. «Business as usual is not an option».

 

Skribent

Wenche Fone
Wenche Fone Avdelingsdirektør for avdeling for sivilt samfunn

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!