• Helse   
  • Publisert 11. august 2016

Aids, husker du det?

Først publisert i Adresseavisen.

Det var på bussen til Jakobsli, på åttitallet. Jeg så en aids-syk person for første gang. Jeg hadde sett nok bilder til at jeg ikke var i tvil. Det gjorde et voldsomt inntrykk.

Dette var i dommedagsprofetienes tid. Media og myndigheter hadde framskrivninger av hvor mange tusen som kom til å dø av aids i Norge. 1.juli 1986 estimerte Helsedirektoratet at 100.000 nordmenn kom til å være smittet innen 1990. Angst for smitte bredte seg i hele samfunnet.

Da min datter Clara ble født i samme ti-år, fikk den nybakte moren i sengen ved siden av meg på Ullevål ikke besøk av barnets farmor. Hun nektet å gå på barselvisitt fordi hun var redd for å få aids på sykehuset. Vi kan smile av det i dag. En voksen vestkantfrue uten snev av risikoatferd, hun kunne nok tatt sjansen på å besøke fødeavdelingen.

I dag peker alle piler for HIV og aids nedover. Det siste faktaarket fra UNAIDS i sommer, viser at antall HIV-smittede går ned, tallet på aids-relaterte dødsfall har gått dramatisk ned, mens det blir stadig flere smittede som kommer under behandling. Smitte gjennom graviditet er på vei mot null.  Men kampen er ikke over. Det er fortsatt om lag en million mennesker som dør av aids hvert år og det er 37 millioner HIV-smittede i verden. Svært mange av dem bor i afrikanske land. I marginaliserte grupper øker antall smittede.

Det er tjue år siden man kom fram til medisiner som kunne hindre HIV-smitte å utvikle seg til Aids. Den såkalte «cocktailen» besto av legemiddelet AZT kombinert med flere andre medisiner. Da endret mye seg. HIV gikk fra å være en sikker dødsdom til å bli en kronisk tilstand man kunne leve med.

Men da hadde epidemien vart i over ti år. For et grusomt ti-år det må ha vært for mange mennesker. I små miljøer døde folk som fluer.  Et munnsår eller en kraftig hoste kunne være begynnelsen på døden, – og alle visste det.  Samfunnet rundt var hysterisk. En situasjon som ble utrolig godt uttrykt i den hjerteskjærende svenske tv-serien «Tørk ikke tårer uten hansker».  I forhold til hvor dødelig dramatisk denne perioden var, er det ikke overveldende mange kulturuttrykk som beskriver disse årene. Musikalen «Rent» handler om en gruppe husokkupanter i New York hvor den ene etter den andre dør av aids. I John Irvings bok «I en og samme person» forteller han om korridorene som er fylt med aids-syke pasienter på St. Vincents Hospitalet i Greenwich Villige i New York. Dette sykehuset ble selve slagmarken da epidemien slo inn i de homofile miljøene i begynnelsen av åtti-tallet.

– For min generasjon homofile menn, ble aids-epidemien en Vietnamkrig nummer to, sier den amerikanske kunstkritikeren Holland Cotter.

Det er her, vis a vis St.Vincents Hospital at monumentet over alle amerikanere som er døde av aids er i ferd med å bli fullført. Det skal innvies på Verdens aidsdag 1. desember i år.

Det er en storstilt internasjonal innsats som ligger bak at aids-historien ble som den ble. Enorme bistandsmidler har vært brukt for å forebygge og behandle HIV-smitte. USA har bidratt med milliarder av dollar og Norge har tatt sin del. Bare siden tusenårsskiftet har nesten 9 milliarder norske kroner gått til kampen mot aids. Virkelig fart i sakene ble det i 2001, da det Globale fondet til bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria ble lansert, – med Norge i en pådriverrolle.

Nå gjelder det at taket ikke glipper. Den økonomiske støtten til aids-arbeidet har flatet ut og eksperter er redd for at sykdommen kan blusse opp igjen. På den internasjonale aids-konferansen i Durban i sommer ble nettopp nødvendigheten av et høyt jevnt trykk understreket. Men det vil koste. I følge FNs generalsekretær Ban Ki-moon kan 25 milliarder dollar årlig gjøre fullstendig slutt på epidemien innen 2030.

Hvem skulle trodd det 1.juli 1986?

Skribent

Eva Bratholm
Eva Bratholm Kommunikasjonsdirektør

Stikkord

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!