• Landbruk   
  • Publisert 15. desember 2015

Mannsdominerte organisasjoner må endres dersom bærekraftsmålene skal nås

I september 2015 vedtok FNs generalforsamling 17 nye bærekraftsmål for utviklingen fram mot 2030. Bærekraftsmål nr. 2 er å - utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk.

Kvinnelige bønder i Afrika
Foto: Bodil Maal

Spesielt i Afrika, som opplever klimaendringer og sterk befolkningsvekst, vil dette bærekraftsmålet bli en utfordring.  Afrika må, ifølge FAO, mer enn tredoble sin landbruksproduksjon frem mot 2050 for å utrydde sulten på kontinentet. Kvinner spiller en sentral rolle i afrikansk jordbruk samtidig som de har hovedansvar for barns ernæring. Det er derfor avgjørende at kvinners stilling styrkes og at de får mer kontroll over ressurser og avgjørelser. Institusjoner og organisasjoner som arbeider innen jordbrukssektoren må bli kjønnssensitive.

Arbeidsdelingen mellom kvinner og menn i afrikansk jordbruk

Den danske landbruksøkonomen Ester Boserup satte kjønnsperspektivet i jordbruket på utviklingsagendaen allerede i 1970.  Boka hennes «Woman’s role in economic development» bidro til en ny forståelse av kjønnsroller og arbeidsdeling innen jordbruket.

Sammen med den kvinnepolitiske bevegelsen argumenterte hun for at kvinners bidrag til samfunnet ikke bare måtte forståes i lys av kvinnens rolle som hustru og mor, men også for det økonomisk bidraget kvinner ga til samfunnet. Boserup skrev spesielt om arbeidsdelingen mellom kvinner og menn i afrikansk jordbruk. Boserup viste til studier fra Afrika hvor det ble anslått at 60 prosent av de økonomiske aktive i jordbruket er kvinner.

Omlag 40 år etter utgivelsen av Boserups bok, presenterer FAO rapporten “Women in Agriculture – Closing the gender gap for Development”. Dette er en global rapport om kvinner og jordbruk. I følge rapporten er kvinneandelen blant økonomisk aktive i jordbrukssektoren i Norges fokusland høy: Mosambik hadde en kvinneandel på 65 prosent i 2010; Malawi 59 prosent; Tanzania 55 prosent og Etiopia 49 prosent. Statistikk fra 1980, 1995 og 2010 viser også at kvinneandelen er økende. FAO-rapporten understreker at dersom kvinnelige småbrukere hadde hatt samme tilgang som menn til produktive ressurser (jord, innsatsfaktorer, arbeidskraft, kreditt etc) kunne de ha økt avlingene sine med 20-30 prosent. Dersom en hadde fått kvinners jordbruksproduksjon opp på menns nivå globalt ville det ha redusert antallet som sulter med 100-150 millioner mennesker.

I mange tiår har kunnskapen om arbeidsdelingen mellom kvinner og menn i jordbruket eksistert. I afrikanske jordbrukssamfunn kan en ikke betrakte hushold som en økonomisk enhet. Ofte befinner ektemannen og hans hustru(er) seg i forskjellige økonomiske sfærer. Ektefeller har sine egne inntekter og utgifter og hver sin ‘pengepung’ som de disponerer uavhengig av hverandre. Kvinner og menn har ulike eiendomsrett og bruksrett til jord og husdyr. Arbeidsdelingen mellom kvinner og menn gir kvinner ansvar for matforsyningen i husholdet, henting av vann og brensel, mens menn har mer ansvar for avlingene som kun selges på markedet. Menn har generelt mer makt i forhold til avgjørelsen om hva som skal dyrkes og hvordan et eventuelt overskudd fra produksjonen skal brukes.

Dersom et bistandsprosjekt arbeider med jordbruksavlinger som tradisjonelt «tilhører» menn – er det derfor vanskeligere å nå kvinnelige småbrukere med prosjektet. For å nå majoriteten av de økonomisk aktive kvinnene i jordbruket som dyrker avlinger som er rettet mot selvforsyning og  lokalmarkedet må en derfor analysere arbeidsdeling, hvordan avgjørelser tas i husholdet og hvilke avlinger kvinner har tilgang til og kontroll over.

Ettersom afrikanske kvinnelige småbrukere må arbeide på jorden som mannen eier, kan prosjekter som rettes inn mot menn øke kvinners arbeidsbyrde uten at kvinner får tar del i avgjørelser om hvordan økt produksjonen og inntekt skal brukes. Kvinnelige småbønder klager ofte over at mannen prioriterer seg selv og sitt eget forbruk, i stedet for å prioritere familiens behov. Andelen kvinneledede hushold i jordbrukssektoren er også høy. I Malawi, som er et av fokus-landene for norsk bistand, er hele 32 prosent ledet av kvinner.  For å forstå den lokale konteksten for prosjekter er det altså avgjørende å foreta kjønnskonsekvensanalyser.

Kjønnssensitive organisasjoner

Mannlige bønder i AfrikaMange organisasjoner og institusjoner som vi samarbeider med både internasjonalt, nasjonalt og lokalt innen jordbruk, fiskeri og natur-ressursforvaltning tar ikke  hensyn til arbeidsdelingen og kunnskapen om at kvinner og menn ofte befinner seg i ulike økonomiske sfærer.  Organisasjonene arbeider ut fra forestillingen om at husholdet er en økonomisk enhet. Mange av organisasjonene som jordbruksbistanden gis til har en mannsdominert kultur. Organisasjonene er produksjonsorienterte og har ansatte med teknisk bakgrunn. Ansatte med kompetanse på kjønnsperspektivet har ofte vært i fåtall og har hatt liten innflytelse i organisasjonen. Organisasjoner som ikke er kjønnssensitive samarbeider ofte med lokale organisasjoner som også er preget av den patriarkalske strukturen som en har på landsbygda i afrikanske land. Det finnes eksempler på lokale jordbruksorganisasjoner med regler for medlemskap som utestenger kvinner, fordi de ikke «eier» egen jord. Når bistand kanaliseres gjennom slike organisasjoner og strukturer som ikke er kjønnssensitive, er det vanskelig å støtte de kvinnelige småbrukerene. Det er også et poeng at en må ha kvinnelige ansatte som kan arbeide med kvinnelige småbrukere i landsbyene, på grunn av kultur og normer.

Positiv utvikling i Malawi

Norsk bistand til jordbruket i Malawi har spilt en sentral rolle i arbeidet med å sette kjønnsperspektivet på agendaen. En stor del av jordbruksbistanden dreier seg om behovet for å øke lokal matsikkerhet og har kvinnelige småbønder som målgruppe. Norge støtter også programmer nasjonalt i Malawi for å påvirke jordbrukspolitikken og rettighetene til jord, slik at den blir mer kjønnssensitiv.

Nylig foretok Norad en gjennomgang av fire organisasjoner som arbeider med matsikkerhet og som Norge kanaliserer støtte gjennom. Gjennomgangen dreide seg bl.a. om å vurdere hvor kjønnssensitive de norske partner-organisasjonene var.  Gjennomgangen viste at noen organisasjoner hadde kommet lengre enn andre i arbeide med å gjøre organisasjonene sine kjønnssensitive. Den svenske organisasjonen We-Effect, som er del av Svensk kooperativbevegelse, stiller høye krav når det gjelder arbeidet med kvinner og likestilling . I følge organisasjonens likestillingspolitikk fra 2015 skal We-Effect unngå å arbeide gjennom organisasjoner som ikke er villig til å øke fokus på kvinner og likestilling med konkrete tiltak. We Effect har som mål at halvparten av ressursene som går gjennom We-Effect skal nå kvinner.

NASFAM (National Smallholder Farmers Association of Malawi) hadde rundt 50,000 medlemmer i 2000 hvorav 28 prosent var kvinnelige medlemmer. I dag har organisasjonen 166,000 betalende medlemmer, hvorav 51 prosent ifølge organisasjonen er kvinner. En årsak til veksten skyldes at organisasjonen har startet å arbeide mer med avlinger som «tilhører» kvinner (bønner, kassava, grønnsaker etc).

En annen av organisasjonene som ble gjennomgått hadde ansatt sin første kvinne i 2015. Hun skulle arbeide med kjønnsspørsmål og ernæring. Denne organisasjonen hadde sin tekniske kompetanse på bevaringsjordbruk (conservation agriculture) – en jordbruksmetode som kvinner som opplever klimaendringer absolutt bør lære.
Mannsdominerte organisasjoner har ofte vanskelig for å reformere seg selv. Disse organisasjonene må bli utsatt for press fra egne ansatte som er kjønnssensitive, fra styre- medlemmer, eller fra givere som setter krav til organisasjonene, slik som ambassaden nå gjør.

«Mainstreaming» som metode

Vi som arbeider med kvinner og likestilling hører ofte at mainstreaming (integrering) ikke fungerer og at vårt arbeid med «mainstreaming» ofte blir opplevd som «mas».
Når det gjelder organisasjoner innen jordbruk, fiskeri og naturressursforvaltning vil det være sentralt at organisasjonene blir kjønnssensitive. Vi må motivere organisasjoner som vi støtter innen disse sektorene til å ha som politikk at de skal arbeide for også å nå kvinner. Vi bør også kunne etterspørre egne personer i organisasjonene som har kompetanse på temaet, at det er rutiner og systemer for å arbeide med kjønnsspørsmål, og at det er avsatt økonomiske ressurser til arbeidet. Videre må ledelsen i organisasjonen ansvarliggjøres.

Under gjennomgangen i Malawi fortalte ansatte i ulike organisasjoner om metoder de brukte i arbeidet med kvinner og likestilling. Hvor systematisk arbeidet var og hvor ofte de brukte metodene var imidlertid mer usikkert.  Gjennomgang av organisasjoners budsjett viser ofte at arbeidet med å gjøre organisasjoner kjønnssensitive ikke blir prioritert – verken med stillinger eller økonomiske ressurser.

Det er en kjensgjerning at organisasjoner som er partiske i forhold til mannlige småbrukere, ikke vil være i stand til å arbeide med å mobilisere kvinnelige småbrukere på landsbygda og sørge for at de får lik tilgang som menn til opplæring, ressurser, prosjekter. Bistanden har en viktig rolle i å støtte en endring av organisasjonene slik at en har mulighet for å nå bærekraftsmål nr 2.

Skribent

Bodil Maal
Bodil Maal Seniorrådgiver, avdeling for klima, energi og miljø.

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!