• Debatt   
  • Publisert 22. september 2015
  • Stikkord

Verden har fått en ny visjon

Allerede før de er vedtatt har de nye bærekraftsmålene gått inn i historien. De er overambisiøse, kontroversielle- og helt nødvendige.

Kenyas og Irlands FN-ambassadører feirer enigheten om bærekraftsmålene. Foto: IISD/ENB

-Vi er i gang! Trekk til møtesalen. Det er på tide å skrive historie, tvitret Kenyas FN-ambassadør. Etter mer enn to år med forhandlinger skulle det 2. august, to dager på overtid, bli enighet om den største satsingen for bærekraftig utvikling noensinne. Tre timer senere var avtalen “Transforming Our World: The 2030 Agenda for Sustainable Development” i havn. Medlemslandenes representanter jublet og gratulerte hverandre. Verden vil bli et bedre sted i 2030 hvis vi lykkes med dette arbeidet, står det i den politiske erklæringen vi akkurat hadde blitt enige om.

De enorme menneskelige lidelsene vi ser som resultat av den den katastrofale situasjonen i Syria har for mange vært en oppvekker om behovet for en felles, global retning. For mennesker på desperat flukt fra krig utfordrer ikke bare vår evne og vilje til å hjelpe medmennesker i nød. Det krever at vi gjør mer for å ta tak i årsakene til at folk flykter i utgangspunktet. Forebygging av konflikt er et langsiktig og krevende arbeid, men ikke desto mindre avgjørende for i framtiden å unngå katastrofer av de dimensjonene vi nå ser. Samtidig handler situasjonen vi står overfor i Europa også om at vi har ventet alt for lenge med å lage en helhetlig migrasjonspolitikk, som gjør det mulig for mennesker å reise til vår del av verden uten å risikere livet. 2030-agendaen minner oss om dette. Dagens utviklingsutfordringer er sammensatte og komplekse. Vi kan ikke møte dem med enkle løsninger.

Modige bærekraftsmål

Målet for denne agendaen, som formelt blir vedtatt om en knapp uke, er derfor å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 gjennom en omfattende innsats som ser økonomisk vekst, sosial utvikling og miljøhensyn i sammenheng. Sentralt står de 17 bærekraftsmålene, som erstatter FNs tusenårsmål. Siden tusenårsmålene trådte i kraft i 2000 har antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom blitt mer enn halvert, fra 1.9 milliarder i 1990 til 836 millioner i 2015. Tusenårsmålene bidro blant annet til en opptrapping i satsingen for særlig helse og utdanning og til at de fleste land fikk en dramatisk økning i antall jenter i grunnskolen.

Nå er lista lagt høyere. Langt høyere. Innen 2030 tar vi altså mål av oss til å utrydde sult, oppnå full likestilling, utrydde AIDS, tuberkulose og malaria, sørge for tilgang til bærekraftig energi – som alle kan ha råd til- skape full sysselsetting og anstendige jobber til alle, bekjempe klimaendringene og konsekvensene av disse, utjevne forskjellene i og mellom land og fremme fredelige, inkluderende og rettferdige samfunn for bærekraftig utvikling med effektive og ansvarlige institusjoner, for å nevne noe. 2030-agendaen tar også sikte på å realisere menneskerettighetene for alle. Ingen skal glemmes, er mantraet.

Ikke uten grunn har kritikken haglet over at det er for mange og for ambisiøse og urealistiske mål. Nancy Birdsall, som leder Centre for Global Development er blant dem som tar til motmæle mot denne kritikken. «De nye målene er modige», sier hun i dette intervjuet  «De tar opp saker som er politisk sensitive, ikke bare for utviklingslandene, men også i vår del av verden».

Formidabel demokratisk øvelse

Tilbake til møtesalen i FN, én uke før jubelen bryter løs. – Det er på tide å komme seg ut av skyttergravene, sa den nevnte kenyanske FN-ambassadøren, Macharia Kamau. Sammen med Irlands FN-ambassadør David Donaghue har han lagt til rette for arbeidet med de nye målene. Nå ser han alvorlig utover forsamlingen. For under forhandlingene ulmer ikke bare flere hundre år med kolonihistorie, uhåndterlige gjeldsbyrder, naturkatastrofer som skyldes global oppvarming, men også politiske floker om okkuperte områder og betente menneskerettighetsspørsmål.

Dét lar seg ikke løse med et pennestrøk. Noe av suksessen  med prosessen til bærekraftsmålene, handler om at de var gjenstand for en av tidenes mest omfattende og inkluderende forhandlingsprosesser. Ikke bare var alle medlemslandene med på å forhandle fram målene, men også sivilsamfunn, privatsektor og over 8 millioner enkeltmennesker har vært med på å stemme fram deres prioriteringer, gjennom data.myworld2015.org. Der tusenårsmålene ble kalt FNs største suksesshistorie har arbeidet med bærekraftsmålene så langt vært en formidabel demokratisk øvelse.

Innvandring skaper utvikling

Den nye utviklingsagendaen tar også, i større grad enn tusenårsmålene, tak i årsakene til fattigdom og som viser behovet for strukturelle, politiske endringer. FN-veteranen Bill Orme forteller at noe av rasjonale bak tusenårsmålene var å vise verden hvordan bistand førte til konkrete resultater mens 2030-agendaen antakelig vil bli husket som slutten på den tiden hvor bistand ikke lenger er det sentrale utviklingsparadigmet. For hvis vi mener alvor med å ville utrydde fattigdom i vår tid, er bistanden en dråpe i havet når vi ser på hva som trengs. I 2014 var den samlede internasjonale bistand i året 135 milliarder i året. Skal vi nå målene vi har satt oss må vi gå fra å snakke om milliarder til billioner, ifølge Verdensbankens analyser. Dette handler om å øke bistanden, men den nye agendaen er krystallklar på hvilke andre kapitalstrømmer og nye politiske strukturer som må til for å skape utvikling.

Migrasjon er et av disse områdene. Sammenligner vi med det nevnte bistandsbeløpet sender internasjonale migranter hjem mer enn fire ganger så mye penger til utviklingsland, nærmere 500 milliarder USD i året. Også vi, som vertsland for migranter, tjener økonomisk på innvandring. At mennesker flytter på seg gjør dessuten også at også ideer og verdier, som demokrati, likestilling og menneskerettigheter blir spedt. Allikevel har vi havnet i en situasjon hvor landene i Europa, gjennom sin migrasjonspolitikk, snarere har «forsterket sårbarheten og ulikheter og hindrer menneskers muligheter til å legge på flukt eller flytte på seg uten å risikere livet» raser leder for Overseas Development Institute, Kevin Watkins.

FNs utviklingsprogram UNDP advarte mot denne utviklingen allerede i 2009 i sin Human Development-rapport og foreslo en rekke konkrete politiske tiltak som ville gjøre det enklere å reise i og mellom land. De nye bærekraftsmålene følger opp dette sporet. Gjennom mål 10.7 forplikter den alle FNs medlemsland til å legge til rette for trygg, regulert og ansvarlig migrasjon og mobilitet for mennesker og å gjennomføre en planlagt og forsvarlig migrasjonspolitikk. Vi anerkjenner at migranter bidrar positivt til en inkluderende vekst og bærekraftig utvikling, slår den politiske erklæringen fast.

Skal vi sikre at ingen blir glemt, kan altså migrasjonspolitikken være et godt sted å starte. «Vi har gjort vår del av jobben» sa Kenyas FN-ambassadør før jubelen brøt løs 2. august. Nå er det opp til medlemslandene å vise handlekraft slik at vi kommer i mål i 2030.

Skribent

Marte Lis Torskenæs
Marte Lia Torskenæs Seniorrådgiver på seksjon for likestilling og rettigheter.


Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!