• Debatt   
  • Publisert 17. april 2015

Kunnskapens begrensninger

Norad vil utføre sitt arbeid basert på kunnskap. Blant nasjonal og internasjonal forskning finnes det myriader av kunnskap å hente, og det produseres stadig nytt. For en travel byråkrat er det en utfordring å følge med, sortere og vurdere.

Noradkonferansen 2014.
Erfaring og kunnskap utveksles i møter mellom folk. Her på Noradkonferansen 2014. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Nylig var dette tema for foredraget Kunnskapens begrensninger av forsker Markus M. Bugge fra NIFES (Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning).

figurOverføring av kunnskap fra forskning til resultater på bakken kan virke lang. Kunnskapen skal ikke bare utvikles, men også sammenfattes, vurderes, kommuniseres og omformes til brukbar politikk og handling. I kjeden fra den grunnleggende forskningen til bruken av den må mange aktører samarbeide. Det er denne samhandlingen Bugge kaller Kunnskapsfunksjonen (se figur).

Kunnskapsutviklingen omfatter både forskning som aldri er ment å omformes til politikk og handling, og den som er rettet mot anvendte problemstillinger. Begge kategoriene er nødvendig og den ene forutsetter den andre.  Men uansett hvor anvendte problemstillinger og løsninger er, må kunnskapen gjerne tilpasses og tolkes inn i riktig sammenheng. Dessuten kan det finnes flere forslag til løsninger på problemstillinger, slik at det vil være nødvendig med oversikt, sortering og vurdering.

Hvordan skal Norad så knekke koden?

I Norge har vi mange kompetente forskningsmiljøer som er relevante for norsk utviklingspolitikk. Dette er blant annet oppnådd gjennom Norads støtte til utviklingsforskning i Norge. Denne kompetansen kan Norad benytte seg av i større grad, for eksempel ved å arrangere møter mellom forskerne og byråkratene.

Bugge slår et slag for bruk av Kunnskapsoversikter som NIFES og andre kan hjelpe byråkratene med. Han mener at det er for ressurskrevende for byråkratene å holde seg oppdatert på alle aktuelle tema. Videre at enkeltstudier kan være begrensede, mangelfulle eller feilaktige, peke i ulike retninger og dermed ha begrenset overføringsverdi. Kunnskapsoversikter gir etter hans mening et mer fullverdig bilde.

En mulighet som har dukket opp de siste åra er bruk av tankesmier eller tenketanker. Disse tilbyr å være bindeledd mellom forskning og politikk. Tilbudet omfatter sammenfattet relevant kunnskap, ferdig bearbeidet for bruk direkte inn i politikkutforming. Slike tilbud kan være nyttig i mange sammenhenger. Det er imidlertid viktig å være klar over at tankesmiene ikke er verdimessige eller politisk nøytrale. I Norge er flere slike tankesmier knyttet til politiske retninger. Eksempler er Civita, Agenda og Minotenk.

Det er altså mange muligheter, men hva velger Norad?

Norad har godt utdannede rådgivere med utvilsom kapasitet til å benytte resultater fra forskning. Men vi må også innrømme kunnskapens begrensninger slik Bugge beskriver den.  Et helt nødvendig utgangspunkt er at fagavdelingene etterspør kunnskap. Så må Norad etablere funksjoner som kan koble etterspørsel og tilbud.

Skribent

Anne Wetlesen
Anne Wetlesen Seniorrådgiver, Seksjon for miljø og matsikkerhet

Stikkord

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!

  • Tore Westberg

    Hvordan får man forståelse for bistandsmottakernes behov og bistandens utfordringer i f.eks Afrika når nesten alt som leses av norske offentlige beslutningstakere er skrevet av ikke-afrikanske borgere og de som leser stort sett sitter i Norge? Da blir også debatten ganske teoretisk, akademisk avansert og konsentrert om givernes behov. Det har de siste årene vært en eksplosiv økning i antall afrikanske tenketanker. De blir sjelden referert til i nord.

  • Tore Westberg

    I forbindelse med Civitas ferske kritiske rapport om norsk bistandspolitikk hadde Rune Hansen Hagen, professor ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen en interessant kommentar: «Norsk bistandspolitikk er som en betasuppe som har stått og kokt i lengre tid. Stadig nye ingredienser kastes inn. Vi har endt opp med en oppskrift som ingen kokk ville satt inn i en oppskriftsbok». Nå er det jo ikke Norad som avgjør norsk bistandspolitikk, men som bistandsbyråkrater har dere en utfordring som strekker seg mye lengre enn å holde seg oppdatert på kunnskap.

  • Anne Wetlesen

    Tore Westberg peker på en viktig utfordring. Et problem er det at for eksempel afrikanske forskere fortsatt er lite synlige i den globale kunnskapsproduksjonen. Mange afrikanske forskere har også fått sin skolering i våre land, noe som kanskje kan føre til et svakere afrikansk utgangspunkt enn om forskerne hadde utviklet seg i en afrikansk institusjon. Norad prøver å adressere noen av disse utfordringene og administerer programmer som skal styrke akademia og tenketanker i utviklingsland. Vi insisterer også på at den forskningen vi finansierer i Norge på utviklingsspørsmål skal gjøres med forskere fra utviklingsland i teamene. Dråper i havet, men det kan kanskje bidra over tid. Så er det viktig at de som skal utforme politikkdokumenter i Norge også søker kunnskap på arenaer der forskere og institusjoner fra utviklingsland deltar.