• Stikkord

Ny utdanningsrapport: Mye bra, men ikke godt nok

Nye utdanningsrapport viser store fremskritt.

Elever i klasserom
Elever i klasserom

Flere barn går på skole nå enn noensinne tidligere i historien. Flere barn lærer å lese og skrive. Og prosentandelen jenter som nå får utdanning, har gått betydelig opp. Education for All Global Monitoring Report (GMR) 2015, som lanseres i dag, melder om gledelige fremskritt de siste 15 årene. Samtidig viser den tydelig hva som gjenstår for at alle barn skal få innfridd retten til utdanning. Rapporten gir grunnlag både for å feire og for fortvilelse.

Vi bør først stoppe opp og feire noen av funnene i årets GMR. Og forsøke å forstå hva som har ført til fremgang. At flere barn går på skole, at de blir der lenger, og at de lærer mer. I Burundi har prosentandelen barn i skolealder som går på skole gått opp fra 41 prosent i 1999 til 94 prosent i 2010. I Niger gikk andel barn som går på skole opp fra 27 prosent til 64 prosent i samme tidsrom. Selv i land med stor befolkningsvekst har innsatsen ført til økt tilgang. I Burkina Faso og Mali der befolkningen ble mer enn doblet mellom 1999 og 2012, har tilgangen til skole økt med 66 prosent i samme tidsrom.

Størst fremgang er det når det gjelder lik tilgang for jenter og gutter, særlig i grunnskolen. På barnetrinnet vil 69 prosent av landene ha nådd lik tilgang til skole for jenter og gutter i 2015. At det ble satt konkret og tidfestet mål, at fremgang er målt årlig, og at både utviklingsland og givere har prioritert jenters utdanning, har bidratt til fremgangen. Norge har vært en av pådriverne.

Antall barn per lærer (en av flere indikatorer på kvalitet) har gått ned i 83 prosent av de 146 landene vi har statistikk for. I Nepal var antall elever per utdannet lærer 260 i 1999. I 2013 var det redusert til 28. Dette er resultat av målrettet jobbing fra myndighetenes side, med støtte blant annet fra Norge. Interessen for å bedre elevenes læringsutbytte ved å måle læring og bruke resultatene til å justere utdanningspolitikken, har også økt betraktelig. I 1990 ble det gjennomført tolv prøver som vurderte elevenes læring opp mot nasjonale standarder, i 2013 var antallet 101.

Enkelte funn viser at det er mulig å øke tilgangen til utdanning uten at kvaliteten lider. I Latin-Amerika har flere land redusert store forskjeller i læringsutbytte mellom barn på landsbygda og de som bor i byer samtidig med at læringsutbyttet er blitt bedre. Dette viser at det er mulig å heve kvaliteten også for de mest marginaliserte gruppene, samtidig som gjennomsnittet går opp.

Mye gjenstår før alle barn får utdanning

Mye er altså bra, men det er nødvendig også å ta inn over seg de åpenbare utfordringene som fremdeles gjenstår. Jeg kjenner på fortvilelse på det internasjonale samfunnets vegne. Fortvilelse over at vi ikke kom lenger på 15 år, over at vi ikke er mer opptatt av å nå de aller fattigste, de mest marginaliserte. GMR 2015 slår fast at 58 millioner barn fremdeles ikke får skolegang. 100 millioner av barna som begynner på skolen fullfører ikke. Og i flere land er det økte ulikheter mellom fattige og rike. Hvorfor har det ikke vært enda større politisk vilje hos myndigheter i utviklingsland og blant givere til å gjøre mer for å endre situasjonen?

Det er et svimlende antall barn som står helt uten utdanning i enkelte land: Til tross for at Nigeria hadde sterk økonomisk fremgang mellom 1999 og 2012, var det nesten ikke fremgang på noen av utdanningsindikatorene. I Pakistan, som har millioner av barn som ikke går på skole, er det enorme ulikheter mellom fattig og rik, og mellom by og land. I mange land forteller statistikken om frafall før fullført barneskole historien om utdanning av svært varierende kvalitet eller liten relevans. I 32 land, de fleste i Afrika, faller minst 20 prosent av elevene fra før de har fullført barneskolen.

I 2010 hadde over 70 prosent av de fattigste jentene i Burkina Faso, Mali, Niger og Etiopia aldri begynt på barneskolen, sammenliknet med under 20 prosent av de rikeste guttene. På videregående nivå er det, til tross for fremgang, fremdeles store forskjeller mellom jenter og gutter. Kun 45 prosent av landene anslås å nå lik tilgang på dette nivået i 2015.

Utdanning for alle – fra 2000 til i dag

I 2000 ble 164 land og en rekke organisasjoner enige om seks ambisiøse utdanningsmål som dekket hele grunnskoleløpet: tidlig barndom, barneskole, grunnopplæring for ungdom og voksne, og spesifikke mål på kvalitet og jenters utdanning. GMRen som lanseres i dag ble etablert som en rapporteringsmekanisme. Det ble høyt og tydelig sagt at ikke noe land som hadde en god plan for hvordan de skulle besørge utdanning for alle, skulle stoppes på grunn av manglende finansiering. Senere samme år ble Tusenårsmålene vedtatt og forsterket det internasjonale samfunnets driv for utdanning som en nøkkel til utvikling.

I de første årene etter 2000 ble det tatt viktige grep for at barn skulle begynne på skolen. Flere land fjernet skolepengene. Dette gjorde at familier som tidligere ikke hadde råd til å gi barna utdanning, sendte barna på skolen. Riktignok ble det ofte raskt innført andre former for foreldrebetaling for å finansiere enkelte utgifter som utdanningsbudsjettene ikke dekket. Bortfall av skolepenger økte likevel tilgjengeligheten. Flere utviklingsland har vist vilje til å prioritere utdanning i sine budsjetter, og strategier som kontantoverføringer, skolemat og bygging av nye skoler har vært betydningsfullt. Økning i bistand til utdanning det første ti-året etter det globale utdanningsmøtet i Dakar i 2000 var også medvirkede faktor til at alle piler pekte oppover. Politisk vilje i både utviklingsland og blant givere hadde åpenbart en positiv effekt. Og selv om fremgangen sakket av etter 2008, stoppet den ikke opp: antall barn som ikke går på skole har holdt seg stabilt på rundt 58 millioner de siste årene til tross for fortsatt befolkningsøkning.

Det er viktig også å merke seg økningen i antall barn som fullfører skolegangen. Gjennomføring og læringsutbytte er den største jobben som gjenstår, men det betyr ikke at det ikke har gått framover også på dette området. I flere land i Latin Amerika gjennomfører nå en større andel barn fra de fattigste hjemmene barneskolen. I Nicaragua økte fullføringsraten fra 16 prosent til 66 prosent på et tiår.

Fremgangen gir håp om at videre innsats kan bringe oss et langt skritt videre i løpet av de nesten 15 årene.

Nye utdanningsmål mot 2030 – hvilken lærdom må vi ta med oss?

GMR 2015 gir også en vurdering av de nye utdanningsmålene som er foreslått innen rammen av bærekraftsmålene som skal fastsettes i 2015. Og den sammenfatter verdifull læring for arbeidet som nå må komme i gang for å nå nye og ambisiøse mål innen 2030. Rapporten påpeker at flere av resultatmålene ikke er spesifikke nok. For å samle aktørene bak ny giv, er det viktig å være klar på hva som skal oppnås.

Rapporten reiser spørsmål ved om enkelte av målene er for ambisiøse, urealistiske og kostbare. Mål om at alle skal få videregående utdanning innen 2030 trekkes fram som eksempel på et urealistisk mål.

En viktig lærdom fra de siste 15 årene, er nødvendigheten av målrettede tiltak for de mest marginaliserte. Vi må fortsette arbeidet for at de 58 millionene barna som ikke går på skole får begynne. Og vi må i mye større grad vektlegge kvalitet og læring. Videre må nye utdanningsmål følges av indikatorer som fanger opp ulikheter og holder myndigheter så vel som givere ansvarlige for å nå de mest utsatte gruppene. Vi må jobbe for å få frem data som viser forskjellene mellom kjønn, mellom barn som bor i by og på landsbygd, mellom fattig og rik. Hvis du legger hodet i ovnene og føttene i fryser’n, kan gjennomsnittstemperaturen være grei, men det betyr ikke at det er sunt. Dette er sant også for gjennomsnittstall på utdanningsområdet. Gjennomsnittsverdier skjuler en virkelighet vi ikke kan leve med. Vi bør ikke havne der at vi i 2030 spør oss selv hvorfor vi ikke nådde de mest utsatte gruppene eller hvorfor barn fremdeles ikke lærer noe på skolen. Vi vet nok om hva som trengs. Nå handler det om å gjøre jobben.

 

Skribent

Gerd Hanne Fosen
Gerd-Hanne Fosen Fagdirektør, Seksjon for utdanning.


Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!