Sterke krefter vil svekke demokratiet

Norad-konferansen 2016 har sivilt samfunns rolle i bistanden som tema.

Sivilt samfunn skal holde myndigheter ansvarlig og sørge for nøvendige tjenester. Men frivillige organisasjoner er under stadig press fra anti-demokratiske krefter. Foto: Ken Opprann

Aldri før har interessegruppers muligheter til å påvirke og være synlige vært større, lokalt som globalt.

Hundretusenvis av frivillige organisasjoner har siden 1990-tallet kommet til som viktige freds- og utviklingsaktører, menneskerettighetsforsvarere og motvekt til statlig makt. Ny teknologi har lagt til rette for internasjonal nettverksbygging og informasjonsflyt organisasjonene imellom.

Samtidig øker kritiske bistandsrøster både i nord og sør, og organisasjonenes handlingsrom reduseres raskt. Dette illustrerer dobbeltheten i utviklingen, og tendensene er bekymringsfulle.

Den internasjonale sivilsamfunnsalliansen CIVICUS måler endringer i rammebetingelser på en rekke indikatorer (seksuelle overgrep, begrensninger i Internett, straffeunndragelse, juridiske innstramminger, fredelige protestaksjoner, arbeidstakerrettigheter, negative rettsavgjørelser og hatefulle ytringer).

Disse peker alle i negativ retning. Bare i månedsskiftet november-desember 2016 meldes det om trusler mot frie medier i Mosambik, mot retten til fri organisering i Bangladesh og angrep på miljøforsvarere i mange land.

Hvordan forsvarer vi sivilt samfunn?
• Økt anerkjennelse av innsatsen til sivile aktører som kjemper for demokrati og respekt for menneskerettigheter.
• Mer tilgang til informasjon og at retten til å ytre seg styrkes.
• Nye finansieringsformer til demokratiarbeid utvikles.
• Sivilt samfunn i utviklingsland bli mer bærekraftig.
• Mindre paternalisme og mer likeverdighet også i NGO-samarbeidet.

Fra stabil vestavind til mer turbulent vær

Norads oppgave er å gi bistandsfaglige råd til norske utviklingsmyndigheter basert på kunnskap.

Vi vet for eksempel at lokal bærekraft avhenger av en utviklingsorientert stat og lokalt demokratisk eierskap. Vi vet også at vestlige demokratier i mindre grad enn før setter dagsorden for politikk i andre deler av verden.

Stadig flere land innfører en mer restriktiv nasjonal lovgiving for å tvinge frivillige aktører bort fra den politiske agendaen og tilbake til deres opprinnelige tjenesteytende rolle.

Myndighetene ønsker kontroll både over den utenlandske pengestrømmen til lokale organisasjoner og over kommunikasjonskanalene deres. Faren for terrorisme og datakriminalitet brukes gjerne som hovedargumenter for restriktive tiltak. Hvordan møter vi disse utfordringene?

Ytrings- og organisasjonsfriheten under press

UNESCOs rapport i 2015 «World Trends in Freedom of Expression and Media Development» viste tydelig at den universelle retten til å søke informasjon på fritt grunnlag, til å ytre seg uten å frykte for represalier og til å organisere seg for å fremme felles interesser er under press fra mange kanter.

En stadig mer finmasket overvåkning av datatrafikken omfatter alt fra uskyldige besøk på nettsteder, debatt og deling på sosiale medier, til de metadata vi legger igjen som digitale spor hver gang vi handler eller er på vei til butikken.

Mediene selv melder om redusert mangfold og økonomiske innstrammingstiltak på alle kanter. Økte sikkerhetstiltak for mediearbeidere har ikke ført til bedre resultater til tross for en bred innsats fra hele FN-systemet.

FNs spesialrapportør for organisasjonsfrihet, Maine Kiai, meldte i en innberetning til Menneskerettighetsrådet i april 2013 at den negative utviklingen kan føres tilbake til 9.11.

Antiterrorlovgiving har rammet mange frivillige organisasjoner hardt, gjort finansielle transaksjoner vanskeligere og økt risikoen for at de selv kan bli anklaget for terrorvirksomhet hvis noen penger skulle komme på avveie.

Seinest i forrige uke ble mange av oss overrasket over en meldingen fra den britiske regjeringen om at den vil legge fram et lovforslag for parlamentet som vil gi et stort antall offentlige instanser adgang til å se hvilke nettsteder hver og en av oss har vært inne på –  uten rettslig forhåndsgodkjenning.

Mindre overraskende er det at autoritære stater – som Russland, Kina, Iran og Etiopia for å nevne noen -stadig oftere stenger internettet og mobiltjenester som SMS av politiske eller sikkerhetsmessige grunner.

Dette er handlinger som er klare brudd på ytringsfriheten. Det setter liv og helse i fare og ofrer grunnleggende individuelle rettigheter til fordel for angivelige kollektive goder.

Dataeksperter varsler at overvåkingssamfunnet er nærmere enn mange har trodd, og at den offentlige bevisstheten om hva som holder på å skje, er skremmende lav.

FNs spesialrapportør for ytringsfrihet, David Kaye, har slått fast at retten til kryptering er helt essensielt for ytringsfriheten (i en report til MR-rådet i mai 2015). Likevel er forståelsen for kryptering i deler av statsapparatet og blant politikere dominert av dem som ønsker et sterkt kontrollregime og er mindre opptatt av menneskerettighetene.

Det har vært urovekkende lite engasjement på dette feltet blant norske bistandsorganisasjoner, til tross for at mange av dem kommuniserer følsom informasjon som kan få svært alvorlige konsekvenser for andre dersom det faller i utilsiktede hender.

Beskyttelse av kanarifugler

Regjeringens strategi for ytringsfrihet og uavhengige medier i utenriks- og utviklingspolitikken legger stor vekt på å beskytte ytrere av det frie ord; politiske dissidenter, kulturarbeidere som utfordrer konvensjonelle oppfatninger, representanter for etniske minoriteter, mennesker med en annen seksuell legning osv.

Samfunnsinteresserte bloggere og andre som ytrer seg i det digitale rom, kan også være vår tids kanarifugler som varsler om urovekkende samfunnstilstander.

Disse har som andre menneskerettighetsforkjempere krav på særlig beskyttelse. Det er i prinsippet statens ansvar.

I praksis har sivilsamfunnet førstelinjeansvar ved trusler og overgrep mot MR-forsvarere, likestillingsaktivister og journalister.

Evnen til å beskytte slike ytrere må derfor styrkes både lokalt og gjennom internasjonale nettverk.

Skribent

Ivar Evensmo
Ivar Evensmo Seniorrådgiver ved seksjon for likestilling og menneskerettigheter

Stikkord

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!

  • Tore Westberg

    Det kan faktisk være en ulempe hvis en lokal afrikansk NGO forbindes i stor grad med utenlandsk påvirkning og finansiering. Jeg vil kommentere fire av de fem punktene under ”Hvordan forsvarer vi sivilt samfunn”.

    La meg bruke Kenya som eksempel, hjemlandet til Maina Kiai som nevnes i bloggen. For 3 – 4 år siden kunne man ofte se hvite, idealistiske ungdommer på Nairobis hyppe kafeer, særlig de med gratis wi-fi. De representerte såkalte laptop-NGO’er. En gang så jeg fire av dem, utstyrt med laptop’er med fire ulike NGO-logoer. Jeg tok en prat med dem og de kunne bekrefte at de alle harmoniserte sine rapporter om leveforholdene i Kenya, før produktet ble sendt hjem til vesten. Etter et par spørsmål til var det liten tvil om at disse ungdommene hadde liten kontaktflate mot det reelle livet i landet.

    Kenya er et land med afrikansk demokrati, altså ikke et demokrati med sosiale kontrakter mellom folk og myndigheter, sterke arbeidslivsorganisasjoner som representerer majoriteten av arbeidere eller et land fri for korrupsjon og maktmisbruk. Men likevel er Kenya et demokrati hvor folk har full frihet til å velge hvem de vil til både lokale og sentrale styresmakter, noe de gjør. Det er også et land med svært utstrakt bruk av internett blant ungdommen og sosiale medier har voldsom makt. Minst fire store TV kanaler retter kraftig skyts mot myndighetene og korrupsjonssaker er på tapetet daglig. Det er ALLTID kenyanere som bringer disse sakene opp i mediene, aldri utlendinger. Det øyeblikket en utenlandsk NGO står bak et oppslag i avisene, mister umiddelbart folk interessen. Det regnes ikke som ’ekte’ men som uinteressant påvirkning fra samfunn som er langt borte fra afrikansk virkelighet. Det provoserer også mange vel utdannede unge at utenforstående forsøker å ’ta’ saken deres. Det ene som gjør at kenyanske aktivister ikke klarer å takke nei til utenlandsk innblanding, er pengene. Penger er drivkraften i kenyansk hverdag, man strekker seg langt for det. Dette MÅ utenlandske bistandsorganisasjoner være seg bevisst.

    Kenyanske myndigheter har innført en ny NGO-lov som bl.a krever at NGO’er rapporterer sine regnskaper til myndighetene. Mange ble kastet ut da de ikke møtte denne forpliktselsen. I et land som Kenya, med enorm arbeidsløshet blant unge, ble det innført restriksjoner mot å gi arbeidstillatelse til utlendinger som ønsket å fylle stillinger som en kenyaner kan gjøre like godt. Det førte til en ny bølge av folk som måtte forlate landet. Noen religiøse ngo’er viste seg å være terrorceller. Vi som bor i Kenya er glade for at myndighetene har klart å stoppe en lang rekke terrorforsøk ved å overvåke og oppløse slike nettverk. Det høres vel enkelt og norsk ut når Evensmo kun kaller dette utfordrende for friheten til sivilt samfunn.

    Evensmo ønsker ”Økt anerkjennelse av innsatsen til sivile aktører som kjemper for demokrati og respekt for menneskerettigheter”. Økt anerkjennelse i vesten? Gjennom priser og artikler i vestlige media? For afrikanske demokratier som Kenya tror jeg det har liten verdi for utviklingen av sivilt samfunn. De trenger ikke det. For diktaturer og land med svært svakt demokrati kan slikt ha en virkning for mobilisering av vestlige ledere for å øve press på landet. Kanskje Etiopia er et slikt land.

    Man ønsker ”nye finansieringsformer til demokratiarbeid”. Dette tror jeg vestlige bistandsorganisasjoner skal være varsomme med i afrikanske demokratier. Money talks! Utenlandsk finansiering medfører fokusområder som ikke nødvendigvis er de mest presserende lokalt, men heller legger vekten på hva som er ’in’ i vestlige bistandsmiljøer det budsjettåret. Vi vet at det kan skifte ofte. Sivilt samfunn blir mye sterkere av full lokal kontroll. Det finnes lokale penger – mye!
    Man ønsker å ”gjøre sivilt samfunn mer bærekraftig”. Det er kun lokalt engasjement som gjør sivilt samfunn bærekraftig. Hvor mange små NGO’er har avgått ved døden fordi den utenlandske finansieringen stoppet opp? Problemet er at det bevilges så store midler over vestlige (norske) bistandsbudsjetter at det blir et voldsomt press lokalt. Jeg snakker ikke her om konkrete prosjekter innen utdanning, helse, etc, men om den virksomheten som forsøker å endre holdninger i afrikanske land.
    Til sist nevnes ”Mindre paternalisme og mer likeverdighet i NGO-samarbeidet”. Man unngår ikke paternalisme i et afrikansk samfunn så lenge man sitter på pengesekken. Vi kan forsøke å overbevise en kenyaner om at her får du penger til å bruke til beste for ditt land. Han vil ikke tro på det. Han vil tro det ligger noe bak. Penger er en mye større maktfaktor i afrikansk virkelighet enn vi forstår. I tillegg kommer rapporteringskrav, legitimering av enkeltutbetalinger, revisjon, regnskap, tilfredsstillelse av NGO’ens styre og givere i vesten og harmonisering med NGO’ens formålsparagraf. Dette har vært NGO’enes utfordring i femti år og det endres ikke så lenge vi pøser ut penger. Norsk bistand er ekstremt pengeorientert. Ingen norsk NGO er mer aktiv i mediene enn under budsjettforhandlingene. Det grenser til patetisk.

    Man endrer ikke et samfunn utenfra. Særlig ikke et samfunn som er så vanvittig ulikt det norske. Både forut for og etter det blodige valget i Kenya i 2007/08 brukte Norge store ressurser på å motarbeide de etniske skillelinjene slik de framstår ved valgene i landet. Ved siste valg i 2012 viste det seg at 97% av unge og gamle, rike og fattige, kvinner og menn, lavt utdannede og høyt utdannede ga støtte til sin stammerepresentant. Dette endres ikke gjennom seminarer og opplysningsvirksomhet. Dette burde man vite etter 50 år.

    Konsentrer dere om diktaturer og terrorvelder. Men der kan man vel ikke sitte trygt å skrive hva man vil fra internettkafeer.

  • Tore Westberg

    Dere inviterer til diskusjon, men hvor blir det av den..?