• Debatt   
  • Publisert 27. oktober 2016

Derfor er biskoper og imamer viktige for bærekraftsmålene

– Myggen smaker ikke forskjell på muslimer og kristne. Den kommer i moskeen på fredag og i kirken på søndag. Hvis vi skal bekjempe malaria må vi gjøre det sammen, er budskapet til biskop Sunday Onuoha i metodist-kirken i Nigeria.

Norad er på inter-religiøs konferanse i Abuja, Nigeria. Hotellet er fylt av luftavkjølt atmosfære og 400 religiøse ledere i kapper og kjortler.

Seminar

Den katolske kardinalen holder et innlegg fra salen. Foto: PaRD (Partnership for Religion and Development).

Fokuset er nok en gang på moteordet i internasjonale diskusjoner, «resilience», motstandskraft. Hvordan kan religiøse aktører bygge motstandskraft i lokalmiljøet?

De religiøse lederne diskuterer hvordan befolkningen kan bygge motstandskraft overfor noen av Afrikas største utfordringer:

  • sult
  • ekstrem fattigdom
  • vold og konflikt
  • korrupsjon og dårlig styresett
  • hiv, malaria og andre helseutfordringer.

Konferansen heter “Faith Works Africa – Partnerships for Peace and Prosperity”. USAID arrangerer konferansen sammen med det afrikanske rådet for religiøse ledere. Medarrangører var også den verdensomspennende organisasjonen Religions for Peace, og stiftelsen Gerry og Hanky Rauenhorst foundation (GHR).

I hver bygd og by

Det finnes en kirke eller en moské i nær sagt hver bygd og by i Afrika. De religiøse lederne er som regel mye tettere på befolkningen enn de valgte politiske lederne. De lyttes til og de følges.

Hva er vel mer naturlig enn å alliere seg med disse lederne i arbeidet for å oppfylle FNs ambisiøse bærekraftmål?

Det er ikke tilfeldig at denne konferansen finner sted i Nigeria. Knapt noe land i Afrika er mer religiøst polarisert – og samtidig strukturert – som dette mest folkerike landet på kontinentet. Befolkningen er omtrent 50-50 kristne og muslimer, og balansen mellom de to religiøse gruppene er organisert langt inn i politikken.

Tradisjonelt har landet en kristen president etterfulgt en muslim, og omvendt.
Dette var en av grunnene til at de religiøse lederne trådte til da Goodluck Jonathan i fjor signaliserte at han kunne tenke seg å sitte enda lenger som president. Det var ikke aktuelt, fikk han vite av biskoper og imamer, og han bøyde av.

Dermed ble general Muhammadu Buhari valgt, med pastor og advokat Yemi Osinbajo som visepresident. En muslim og en kristen sammen i ledelsen.

Religion

I Nigeria kan religion inspirere mennesker til opprør og konflikt. Det har landet sett mange ganger, og siste årene gjennom den islamistiske terrorgruppen Boko Harams herjinger.

Det er viktig at religiøse ledere demmer opp for konfliktene gjennom dialog og samarbeid, og muslimske ledere står opp mot de som misbruker religionen deres til å fremme vold og konflikt. De er like lite villig til å akseptere at Boko Haram representerer islam som kristne i Uganda mener at Lord Resistance Army virkelig er den kristne Herres motstandshær.

Religiøse ledere fordømmer ekstremistene, mener Azza Karam i UNFPA, men de blir ikke alltid hørt av media. De må komme sammen for å utvikle et freds-språk, mener hun.

I tilknytning til denne konferansen, samles muslimske sheikher og imamer fra det vestlige og sentrale Afrika for blant annet å se på et felles forslag til undervisningsopplegg for moske-undervisning og koranskoler.

Mange har etterlyst et bedre system for å sikre høyere kvalitet i undervisningen, og at ikke markedet skal overtas av pengesterke og ekstremistiske imamer som pumper reaksjonære tanker inn i de små barna.

Ingen har egentlig hatt kontroll over det som læres. I mange land er muslimske ledere bekymret for situasjonen. FN og andre internasjonale aktører forsøker nå å hjelpe til å med å utvikle et system hvor madrassahene (koranskolene) kan få en form for sertifisering og gradering som i hotellbransjen.

Det som vil kjennetegne en trestjerners madrassah er for eksempel at de har en læreplan, at imamen har utdannelse og at foreldrene får vite hva skolens planer er.

Det teologiske innholdet er ikke en sak for FN, men systemet og kontrollen rundt disse skolene kan de bidra med, sier min samtalepartner fra UNDP.

Jeg kjenner problematikken fra Øst-Afrika, hvor mange av de tradisjonelt sufi-orienterte muslimene føler seg oversvømt av reaksjonære salafister fra Midtøsten, som ofte har en fremmed og mye mer aggressiv forkynnelse og lære.

Kvinner må mer med

Tilbake i den store salen er det flere talere, blant annet mannlige religiøse ledere, som understreker at kvinner må spille en langt viktigere rolle dersom landene på kontinentet skal nå bærekraftmålene.

For at et samfunn kan være motstandsdyktig må kvinner få større myndighet, sier adventistpastor Francis Kuria. Han er direktør i det inter-religiøse rådet i Kenya.

Han viser til flere eksempler fra sitt eget land. I Isiolo har kvinner engasjert seg sammen med sikkerhetsapparatet i å forebygge ekstremisme og reintegrere radikalisert ungdom i lokalmiljøet. I Machakos har kvinner mobilisert for retten til å eie land. Kenyas lover gir dem rett til å arve sin ektemann, men lokale tradisjoner står imot.

Lovverket kan brukes til å styrke kvinners rettigheter, sier adventistpastoren som også slår til orde for familieplanlegging. Men begrensning av barnefødsler handler ikke bare om å dele ut prevensjonsmidler. Det er også viktig å få menn i lokalsamfunnet til å innse at kvinnene trenger tid til å komme seg etter barnefødsel, sier han. De må bidra til å ta vare på sine kvinner.

Flere trosbaserte kvinneorganisasjoner er representert på konferansen. Kvinner har alltid utgjort en stor del av de religiøse fellesskapene, men de har ikke alltid fått komme godt nok fram. Aktive kvinneorganisasjoner bidrar til å endre dette bildet. Beskyttelse av kvinner og engasjement for å gi kvinner økt innflytelse er tema for disse organisasjonene. Mange går foran i dialog mellom religioner. Flere tar opp barneekteskap, som er et stort problem i mange land i Afrika. Her kan religiøse ledere spille en viktig rolle, om de vil.

Den uskikkelige ungen

Det kan virke som om religionens plass i utviklingstenkningen er preget av hvor vanskelig de religiøse aktørene er. Nesten som den uskikkelige ungen i klassen som hele tiden får mest oppmerksomhet.

Da jeg begynte i Norad for ti år siden var det fortsatt noen få strenge antropologer igjen som så på religion som skadelig for utviklingsarbeidet. Trosbaserte organisasjoner har i mange år fått offentlig tilskudd for sitt humanitære arbeid, men ikke fordi de var religiøse. Tvert imot har det vært viktig at dette ble nedtonet. Dette forteller også vår kollega fra britiske DFID, eller UK Aid, som det nå heter.

Nå har religion imidlertid blitt viktig i seg selv. I forebygging og løsning av konflikter, i innsatsen mot voldelig ekstremisme og i arbeidet for å sikre kvinners rettigheter, leter utviklingsorganisasjonene etter allierte i de religiøse miljøene.

De vil også samarbeide med de religiøse miljøene som ønsker å bidra til at homofiles rettigheter ivaretas.

Disse kreftene kan danne en motvekt til den uhellige alliansen av katolske og muslimske land og organisasjoner som sammen med det amerikanske kristne høyre forsøker å reversere mye av det som er oppnådd gjennom FNs menneskerettighetsengasjement de siste tiårene.

Partnerskap for religion og utvikling

Norad har gått med i Partnerskapet for religion og utvikling (PaRD) for å bidra til å styrke progressive røster som fremmer grunnleggende menneskerettigheter. Tyske GIZ holder sekretariatet.

PaRD søker partnere fra det sivile samfunn, både religiøse, inter-religiøse eller trosbaserte organisasjoner som jobber for utvikling og som kan være med å bidra til at vi klarer å virkeliggjøre bærekraftmålene, fundamentet for dette samarbeidet.

Deltakerne på PaRDs årsmøte

Deltakerne på PaRDs årsmøte. Anne Skjelmerud og Stein Erik Horjen deltok fra Norad. Foto: PaRD (Partnership for Religion and Development).

Religion sterkere på dagsorden

Religion har fått en stadig sterkere plass på den internasjonale arenaen. I de fleste land utenfor Europa har den imidlertid alltid hatt en viktig rolle. I Afrika er religiøsitet normen.

Også i land som er tuftet på at religion er en privatsak og ikke det offentliges ansvar, har det skjedd endringer.

Etter terrorangrepene 11. september i 2001 etablerte president Bush kontor for religiøse saker i flere deler av statsapparatet, blant annet USAID. Her sitter det et halvt dusin medarbeidere i et program som heter Faith Works. En av de ansatte der forteller meg at det er 13 slike religiøse kontoer rundt omkring i den amerikanske administrasjonen.

Flere departementer og direktorater jobber med å forstå og tilrettelegge bedre for religion i samfunnet. Det startet som et anti-terrorarbeid, men kan også brukes på andre områder.

Utgangspunktet må være at religiøse ledere spiller viktige politiske roller i samfunnet, og derfor må de også ansvarliggjøres.

Skribent

Stein Erik Horjen
Stein Erik Horjen Seniorrådgiver, seksjon for helse

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!