Nødhjelp og utviklingsbistand – fagfelt som verktøy for å bygge bro

Norsk politikk de senere årene har i økende grad integrert nødhjelp, langsiktig utviklingssamarbeid, utenrikspolitikk, utviklingspolitikk, sikkerhetspolitikk og innenrikspolitikk.

Haiti etter jordskjelvet
Haiti etter jordskjelvet som rammet i 2010. Foto Ken Opprann

Flyktningkrisen er et aktuelt og relevant eksempel. Over 125 millioner mennesker trenger nå humanitær bistand. Kriser rammet oftest og hardest de fattige. Fattigdom og urettferdighet øker risiko for kriser.

Kriser rammet oftest og hardest de fattige

De nye bærekraftmålene har skiftet verdens mål fra fattigdomsreduksjon alene til også å fremme fred og integrere humanitær innsats. Bærekraftmålene retter seg mer mot de underliggende årsakene enn vi var vant til, og fordrer større grad av helhetlig innsats, på tvers av sektorer og fag.

World Humanitarian Summit i Istanbul ble nylig arrangert for å prøve å minske gapet mellom humanitære behov og ressurser. Utenriksminister Brende oppsummerer målet vårt som å forebygge kriser, redde liv, lindre lidelse og bevare verdighet. Han sa at vi må utnytte hele spekteret av de verktøy som vi har til rådighet, og at livreddende innsats må matche langtidsinvesteringer.

Hvordan gjør vi dette i praksis? Hvordan tar vi verktøyene bedre i bruk?

En velprøvd tilnærming er å bygge på noe vi allerede gjør og mener virker. Helse, utdanning og forskning er tre områder hvor både akutte tiltak og langsiktig innsats gjøres i stor skala, og samtidig;  ja faktisk må gjøres samtidig for å virke.

Helse og utdanning er rettigheter og livsviktige områder hvor vi har mye erfaringer fra komplekse kriser, og er derfor relevante. Både helse og utdanning er sentrale for å forebygge kriser, redde liv, lindre lidelse og bevare verdighet.

Det er også andre generelle aspekter som gjør at dette er områder vi kan lære av og som derfor hører med i verktøykassa vår.

Innen alle disse tre områdene arbeider man samtidig både med individ og samfunn på den ene siden, og med institusjoner og systemer på den andre. På denne måten integreres det akutte og det langsiktige. Ved å anvende kriseforebygging og katastrofereduserende pers i oppbygging av institusjoner og systemer, økes både kapasiteten til å håndtere kriser når de kommer, samtidig som man bidrar til å minske hyppighet og omfang av disse.

Alle områdene har til felles at de har potensiale for å gjøre både mye godt og mye skade. Fra helse kjenner vi til at utgangspunktet er at man ikke skal gjøre skade, Primum non nocere, et prinsipp som etter hvert har blitt opptatt også i mange andre områder, og ikke minst er aktuelt når vi engasjerer oss i komplekse katastrofer.

Fra helseperspektiv ser man ofte på ulike sider ved forebygging og skiller mellom primær-, sekundær- og tertiærforebygging. Primærforebygging reduserer forekomsten av sykdom, sekundærforebygging reduserer konsekvenser av sykdom når den først har skjedd, og tertiærforebygging hindrer ytterligere lidelse eller svekkelse gitt funksjonsnedsettelse eller sykdom.

Felles for disse områdene er også relevansen av å styrke av motstandskraften og evnen til å tåle påkjenninger – resiliens. Dette er et begrep fra fysikken som handler om et materiales evne til å komme tilbake til opprinnelig form etter å ha blitt utsatt for en kraft. «Resiliens» stammer fra ordene saliere og re, dvs hoppe og tilbake/igjen.

På 1800-tallet begynte man å bruke begrepet i betydningen elastisitet. Siden har resiliens blitt et tema innen en rekke disipliner, og da handler det ofte om å komme tilbake til en funksjonell, ikke identisk, form etter påkjenning. Emmy Werner (1971; 1989) var en av pionorene når det gjelder å forstå hvordan noen barn synes å tåle store påkjenninger og allikevel klare seg livet.

Også i Norge har det vært en sterk tradisjon på praksis og forskning på resiliens hos barn, for eksempel gjennom et stort prosjekt på 90-tallet «Styrk sterke sider!» (Waaktaar & Christie, 2000).

Tilgang på god utdanning kan være livreddende

Utdanning er et prioritert norsk innsatsområde i verktøykassa. Fordi Norge lengre enn de fleste har prioritert utdanning i kriser, har vi både mye erfaring. Tilgang på god utdanning kan være livreddende, både på kort sikt (trygge skoler) og lengre sikt (ferdigheter og kunnskap for overlevelse, produktivitet og fredelig sameksistens).

I likhet med helse, er utdanning også sentralt for å få tilgang på rammede grupper, og et vesentlig middel til verdighet, rehabilitering og livskvalitet. Innholdet i undervisningen kan være med på å forebygge nye kriser og konflikter, for eksempel gjennom hvordan historie formidles.

Høyere utdanning er viktig for individers og samfunns kapasitet, men har også et stort potensiale når det gjelder integrering, verdighet og demokrati. Høyere utdanninger er nødvendig for å sikre forskningskompetanse.

Forskning er knyttet til evne til å samle relevante data, monitorere, evaluere og rapportere – dvs sentrale elementer for å vite om ressurser blir brukt til det de skal og at tiltak virker. Forskning er også knyttet til ytringsfrihet, akademisk frihet, kritiske røster og rettferdighet, som igjen er koblet til langsiktig utvikling.

Hvordan skal vi bruke disse delene av verktøykassa?

De kan brukes gjennom konkrete erfaringer i ulike land og kriser, som i Bosnia, Haiti, Sudan, Syria Sør-Sudan og Vietnam. Et eksempel på dette er lærdommer fra hvordan god kriserespons kan føre til mer bærekraftige systemer gjennom Building Back Better-arbeidet (WHO, 2013).

Lærdommer fra bistand under krigen i Bosnia på 90-tallet var for eksempel uheldige konsekvenser av å bygge opp parallelle klinikker og helsetjenester i stedet for å styrke de eksisterende institusjoner og systemer, og betydningen av å tilby tjenester innen utdanning og helse også for lokalbefolkningen for å unngå konflikter og fiendtlighet mot flyktninger og internt fordrevne. Men vi kan også se på mer generelle erfaringer.

En slik lærdom gjelder finansiering – for å få gode resultater hjelper det at finansieringen er fleksibel nok til å utløses raskt, men langvarig nok til å kunne arbeide langsiktig. Barn må få skole i dag samtidig som lærere utdannes for framtida.

Skribent

Ragnhild Dybdahl
Ragnhild Dybdahl Fagdirektør, seksjon for utdanning

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!