• Stikkord

Kunnskap for utvikling

Hvor ville Norge vært uten høyere utdanning og forskning? Hvor ville du vært uten høyere utdanning? Hvor ville norsk skole, helsevesen og næringsliv vært?

Forelesing ved Universitetet i Juba. Foto: Silje Vevatne

Statsminister Erna Solberg har ved flere anledninger sagt at «kunnskap er den nye oljen». Det er kunnskap som skal videreutvikle samfunnet, det er det som anses som den store ressursen for fremtidens utfordringer og muligheter.

Er det sånn for alle land i verden? Eller ser det annerledes ut for utviklingslandene?

Frihetskamp

Kunnskap er makt. Det er ikke likegyldig eller tilfeldig hvor kunnskapen produseres, av hvem og hvorfor. Det er heller ikke likegyldig eller tilfeldig hvem som får tilgang til hvilken kunnskap.

Ønsket om å utvikle egen kunnskap, og om tilgang til kunnskap, handler ikke bare om ressurser og prioriteringer, det er også en frihetskamp. «Vi må utvikle vår egen kunnskap. Bare da vil vi bli ordentlig fri», har den sør-afrikanske frihetskjemperen og kommisjonslederen i Den afrikanske union, Dlamini-Zuma sagt. Sitatet er ikke hentet i forbindelse med frihetskampene på 1960-tallet, heller ikke fra kampen mot apartheid-regimet på 1980- og 1990-tallet. Det ble sagt i Dakar i fjor. I 2015. Fortsatt står nemlig Afrika for bare 1 prosent av verdens totale kunnskapsproduksjon.

Elitistisk eller essensielt?

Høyere utdanning og forskning i Afrika har i mange sammenhenger blitt omtalt som noe luksuriøst, som et elitistisk prosjekt for noen få privilegerte. Samtidig har det i vestlige samfunn blitt beskrevet som essensielt for samfunnsutviklingen. Noe som er essensielt for ett samfunn, kan altså kalles elitistisk for et annet.

I Norge fortelles ofte historien om hvordan satsingen på kunnskapsmiljøer og teknologiutvikling var helt sentrale suksessfaktorer for utviklingen av olje og gass på egen sokkel. Den kunnskapen hadde vi ikke da funnene ble gjort. Den er et resultat av villet politikk og prioritering, og Norge satte seg selv i førersetet.

Skulle det se annerledes ut for fattige land? Skulle ikke de også få muligheten til å ta eierskap til egen utvikling, til å utvikle egen naturressursforvaltning, til kritisk samfunnsforskning, til offentlig debatt?

Mange av universitetene i Afrika var aldri tiltenkt rollen som sterke uavhengige kunnskapsinstitusjoner med egen forskning og egne studieprogrammer. Enkelte steder ble universiteter etablert som forlengete armer av store sterke universiteter i vesten for å lære opp noen få man under kolonitiden trengte i offentlig forvaltning og administrasjon. Andre steder har makthaverne selv vært skeptiske til å utvikle sterke uavhengige akademiske miljøer. En utdannet befolkning kan utfordre makten.

Bygger universiteter og kunnskap

Noen få fikk muligheten til ta høyere utdannelse ved anerkjente universiteter i vesten.

Fra Uganda dro Mahmood Mamdani, som en av de første i et kull på 12 stykker. Det var de privilegerte. Hva fikk de ut av det? Hva kunne de bruke utdannelsen sin til? «Half of us never returned. The other half became misfits in our own societies», sier professor Mahmood Mamdani i dag.

Utdannelsen de fikk var ikke egnet for å jobbe med utfordringer og systemer i eget hjemland. Heldigvis har tidene forandret seg. Utdanningsmulighetene er flere. Nå jobber Mamdani selv med å utvikle neste generasjon samfunnsforskere. I Uganda. Blant annet med norsk støtte.

Les mer om Mahmood Mamdani: Vil utdanne neste generasjon samfunnsforskere

Mamdani som er rangert som en av verdens topp 20 intellektuelle kommer på NORHED-konferansen 6.-7. juni. Han skal snakke om «Kunnskapens politikk og geografi».

Til NORHED-konferansen kommer også Leben Moro. Flyktningen som har kommet tilbake til Sør-Sudan for å bygge opp universitetet i hovedstaden Juba. Med en doktorgrad fra Oxford i lomma. Elite? Det er vanskelig å kalle han for det. Leben har tatt all sin utdannelse som flyktning, fra barneskolen hvor de flyktet til Uganda, via Khartoum, så til Kairo og til slutt Oxford.

Jeg har fått mange muligheter. I Uganda, Egypt, England og Canada. Jeg trengte dem, men jeg følte aldri at de trengte meg. Der er jeg bare en av mange, jeg ville ikke gjort mye forskjell. Men her i Sør-Sudan trenger de meg, her kan jeg gjøre en forskjell.

Les mer om Leben Moros arbeid: Et universitet gjenoppstår

Sterke universiteter

studenter sitter i gangen og leser i Juba

Foto: Silje Vevatne

Har vi råd til å satse på høyere utdanning? Eller, har vi råd til å la være? Utvikling handler om fundamentale behov, om vaksinering av barn, om retten til mat, om å lære og lese. Men samfunnsutvikling er mer omfattende enn fundamentale behov og livreddende tiltak. Det kreves også kunnskap og utdannete folk som kan lede land, utvikle og håndheve lov og rett, utvikle næringslivet, operere pasientene, eller undervise barna.

Derfor støtter Norge universiteter i utviklingsland. Målet med støtten er at universitetene skal styrkes til å utdanne flere og bedre kandidater, og produsere mer og bedre forskning.

Norge er selv en lilleputtnasjon når det kommer til internasjonal publisering og universitetsrangeringer. Men vi ser allikevel betydningen kunnskap har for samfunnsutvikling. Denne betydningen blir mer og mer anerkjent. Store ungdomskull som har fått mulighet og gjennomført grunnutdanning, banker nå på døren til universitetene, også i tradisjonelt fattige land. Som Leben Moro, som har levd hele sitt liv som flyktning sa: – Vi hadde en sterk tro på utdanning. Det var det vi så som muligheten for en bedre fremtid. Den troen mistet jeg aldri.

NORHED

Norges program for kapasitetsutvikling for høyere utdanning og forskning for utvikling

Bygger på akademiske samarbeid mellom norske universiteter og høgskoler og tilsvarende institusjoner i utviklingsland

Fagområder som utdanning, helse, naturressursforvaltning, demokrati og styresett, journalistikk, energi og petroleum er sentralt.

Sentrale land for samarbeid er: Etiopia, Malawi, Nepal, Sør-Sudan, Tanzania og UgandaVektlegger oppbygging av utdanningsmuligheter i eget land og region, samt forskning utført av landenes egne forskere.

NORHEDs portefølje er i dag på 46 prosjekter, og inkluderer 60 universiteter i utviklingsland, og 12 høgskoler/universiteter i Norge.


Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!