Mosambik: business, bistand og borgerkrig

I 1992 ble fredsavtalen undertegnet mellom Frelimo og Renamo. For første gang på over ti år var det mulig å reise langs hovedveiene uten å bli beskutt.

landskap_mosambik
Palma, Cabo Delgado. Dette er stedet der oljeselskapene planlegger for ilandføring av offshore gass i Mosambik. Men foreløpig har ingen utbygging skjedd, grunnet lave gasspriser. Foto: Knut Lakså

Nær en million mosambikere hadde da blitt drept siden borgerkrigen brøt ut i 1977, like etter frigjøringen fra Portugal. Fem millioner mosambikere måtte flykte fra hjemmene sine. Et ukjent antall mennesker hadde blitt lemlestet av landminer. Overgrepene mot sivilbefolkningen var fryktelige.

Mye har skjedd i Mosambik siden den gang, på godt og vondt. Denne tidligere portugisiske kolonien åpnet gradvis opp for investeringer og næringsliv, samtidig som bistand har vært viktig for å kunne bygge opp en fungerende stat. Det siste tiåret har landet hatt en voldsom økonomisk vekst. Men utfordringene har vært – og er – mange. Store megaprosjekter har i liten grad bidratt til å redusere fattigdommen. De fleste er ukvalifisert til å få en god jobb. Halvparten av innbyggerne er analfabeter. Mens den øverste femtedelen av befolkingen har et daglig konsum på om lag seks dollar om dagen, så må over halvparten klare seg på mindre enn en dollar om dagen. En (svært) liten elite på toppen tjener nok til å leve et liv i luksus.

Og staten evner i liten grad å ta hånd om sine innbyggere.

Gass og kull – en mulig redning?

I 2010 ble det funnet store mengder gass utenfor kysten av Pemba, helt nord i landet. Funnene ble gjort av de to oljeselskapene ENI og Anadarko, og estimatene viste at dette sannsynligvis dreide seg om et av verdens største gassfunn i nyere tid. Samtidig var det også gjort store funn av kull innenlands, og det brasilianske kullselskapet Vale og det britiske selskapet Rio Tinto investerte stort. Boomen var kommet. Endelig skulle dette krigsherjede landet karre seg ut av fattigdommen! En strøm av internasjonale selskaper etablerte seg i Maputo, og husleieprisene i byen gikk til himmels. Eiere av attraktive hus kunne lett innkassere mellom 10.000 og 15.000 dollar i måneden. Og skattemyndighetene fikk inn kapitalskatt på flere 100 millioner dollar fra oljeselskapene som hadde solgt unna eierandeler. Mosambik så ut til snart å kunne bli uavhengig av bistand.

Samtidig diskuterte giverne ivrig hvordan i all verden man skulle få til en «inkluderende vekst» der også fattigfolk kunne ta del i utviklingen. Store planer ble lagt for hvordan kull og gass skulle bidra til industrialisering og arbeidsplasser. Konferanser og diskusjoner med myndighetene ble gjennomført. Utdanning og kunnskap sto sentralt. Sammen skulle man bidra til å løfte landet ut av fattigdommen.

Men ikke alle var like entusiastiske.

Misnøye i bushen

I bushen lenger nord i landet befant det seg en desillusjonert gjeng gamle geriljasoldater som hadde sett fint lite til alle løftene fra fredsavtalen i 1992. En av lovnadene var blant annet at Renamos geriljasoldater skulle integreres i den mosambikiske hæren. Prosessen ble aldri skikkelig gjennomført, og mange av de tidligere geriljasoldatene fikk dermed ingen rett til pensjon – slik alle soldatene fra Frelimo hadde fått. I tillegg så man med økende misnøye på alle pengene og privilegiene som lederne i Frelimo hadde, ytterligere forsterket av gass- og kullbonanzaen.

Påstander om at Frelimo hadde drevet systematisk valgfusk hjalp heller ikke på, ei heller det Renamo omtaler som «frelimonisering» av den mosambikiske staten. «Riktig» partimedlemskap har nemlig alltid vært viktig i Mosambik, blant annet for å oppnå kontrakter, lån, forfremmelser, etc. Men det toppet seg i 2013. For mens alle var fattige i 1992, så var mange av Frelimos ledere nå blitt rike.

Det hadde ikke Renamos ledere.

Militære sammenstøt

Renamo boikottet lokalvalget i 2013, med begrunnelse i at Frelimo hadde foretatt politiske utnevnelser av valgsekretariatet og dermed hadde de facto vetorett over valgresultatet. Renamos generalsekretær, Manual Bissopo, uttalte at «vi er klare til å gå til krig for å forhindre dette valget!» Myndighetene tok det på alvor. Tidlig om morgenen den 3. april 2013 rykket opprørspolitiet inn i Renamos hovedkvarter i Muxungué, i Sofala-provinsen, samt i Manica-provinsen.

I begge leirene befant det seg flere hundre eks-geriljasoldater fra borgerkrigens dager. Mange av dem ble arrestert og tatt med til politistasjonen i Muxengué. Dagen etter ble politistasjonen angrepet av Renamo. Fem personer ble drept.

De påfølgende månedene økte konflikten i omfang. Renamo blokkerte hovedveien midt i landet, og skjøt mot både sivile og militære biler langs veien. Myndighetene sendte inn regjeringssoldater og raidet mange landsbyer på jakt etter Renamo soldater. Konflikten ble trappet opp for hver dag som gikk, og folk var synlig nervøse. Men til slutt klarte heldigvis kirken å få partene tilbake til forhandlingsbordet, og krigshandlingene stoppet. Folk pustet forsiktig ut, og krysset fingrene for at partene ville komme til enighet.

I august 2015 brøt forhandlingene sammen.

Like etter rapporterte avisene om nye militære sammenstøt. Dette har fortsatt fram til dags dato, og ser bare ut til å øke i omfang. I mars 2016 rapporterte FN at mer enn 10.000 mennesker har flyktet over grensen og inn til Malawi. I intervju med AFP hevdet flere at de hadde flyktet fordi regjeringshæren angrep landsbyene deres på jakt etter Renamo-sympatisører. Samtidig fortsetter Renamo å blokkere hovedveien i Sofala, og skyter mot så vel sivile som militære. Ingen vet nøyaktig hvor mange som er drept.

Utsiktene til fred er således dystre, til tross for at den italienske sjefsforhandleren Mario Raffaelli, som forhandlet fram fredsavtalen i 1992, har vært på besøk. Kanskje kan han klare å få partene tilbake til forhandlingsbordet?

Mange tviler.

Kull- og gassboomen på vent

Samtidig har gasseventyret latt vente på seg. Med lave gasspriser har utbygging og eksport av LNG blitt utsatt. Det samme gjelder for kull. Det britisk-australske gruveselskapet Rio Tinto solgte seg ut av Mosambik i 2014, etter å ha tapt nærmere 3,7 milliarder dollar.

Vale driver fortsatt virksomhet, men taper penger. Gradvis har mange av selskapene som strømmet til Maputo for kun tre-fire år siden, pakket kofferten og reist hjem igjen. Megaprosjektene blir trolig ikke redningen for Mosambik, i hvert fall ikke på kort sikt. Snarere har avisenes ville spekulasjoner i umiddelbare milliardinntekter, vært som å helle bensin på bålet hva gjelder konflikten med Renamo.

Som om ikke dette var nok, så har Mosambik blitt rammet av storstilt tørke, matvaremangel og økende importpriser – hvilket var nettopp det som utløste de voldelige «matopptøyene» i 2010. Prisen på mange matvarer i Maputo har allerede fordoblet seg. Og folk strever med å få endene til å møtes.

Bistandsaktører forsøker nå etter beste evne å støtte opp om prosjekter for å fremme en inkluderende vekst, og en ansvarlig stat. For det er ingen tvil om at Mosambik står ved et veiskille. Vil konflikten ytterligere trappes opp? Og i så fall, hvor mye? Vil Renamo rekruttere nye geriljasoldater blant massene av desperat og arbeidsledig ungdom? Eller vil man klare å få partene tilbake til forhandlingsbordet, samtidig som også fattigfolk får ta del i utviklingen? En ting er i hvert fall sikkert: en borgerkrig vil ikke gagne noen.

Som mosambikerne sier: «estamos juntos» (vi står sammen). Vi får jo bare håpe det.

Skribent

Knut Lakså
Knut Lakså Seniorrådgiver, seksjon for næringsutvikling

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!