• Stikkord

For å gjøre det som virker, må vi vite hva som virker

I Aftenposten 09.03.2016 skrev Jan Arild Snoen om utviklingssamarbeidet at Norge satser på utdanningstiltak som ikke virker. Problemstillingene Snoen reiser er relevante og verdt å reflektere mer over.

klasserom i Burundi
Det ikke mangel på deltagelse ved Stella Matutin skolen i Burundi. Elevene er raske til å rekke opp hånden når læreren stiller spørsmål. Foto: Ken Opprann

I Aftenposten 09.03.2016 skrev Jan Arild Snoen om utviklingssamarbeidet at Norge satser på utdanningstiltak som ikke virker. Problemstillingene Snoen reiser er relevante og verdt å reflektere mer over.

Hovedargumentene til Snoen er at Norge:

  1. støtter utdanning gjennom UNICEF og GPE til tross for en Norad-evaluering med negative funn og
  2. støtter offentlige skoler selv om en britisk studie fant at private skoler er mer effektive.

Statssekretær Skogen svarte at Norges innsats er resultatorientert og at Norge er i dialog med UNICEF og GPE om oppfølging av evalueringen. Hun sier Norge vektlegger læringsutbytte og lærerutdanning.

Redd Barnas Tove Wang svarer at Snoen feiltolker både studien av privatskoler og evalueringen. Hun mener evalueringen ikke fant læringsutbytte fordi det ikke ble målt, og at privatskolestudien ikke er justert for elevenes bakgrunn slik at det primært er ressurssterke elever som går der.

Det viktigste Snoen gjør i innlegget er at han setter søkelys på kunnskapsgrunnlaget for det vi gjør – at vi må gjøre det som virker. Jeg er enig med Wang når hun sier vi må bygge på kunnskapen vi har og fortsette å skaffe bedre kunnskap. Samtidig mener jeg at vi må arbeide verdibasert, og gjøre noen ting ikke bare fordi de virker, men fordi det er rettighetsbasert.

Snoen forenkler. Det er bra fordi temaet blir forståelig og kan føre til engasjement. Deling av kunnskap og meninger kan bidra til bedre innsats. Det er bare synd han forenkler så ekstremt at meningsinnholdet og kunnskapsaspektet nesten blir borte.

For å gjøre det som virker, må vi vite hva som virker. Det krever kunnskapsproduksjon. Jeg vil kommentere på kunnskapsgrunnlaget for vår innsats.

Vi er alle opptatt av å gjøre det som virker. Men det er en stor utfordring å vite hva som virker i de ulike sammenhengene; på hvilken måte, for hvem, hvor lenge, til hvilken pris. Dette kjenner vi også godt fra utdanningsinnsatsen i Norge.

Evalueringer er spesialbestilt for å gi oss relevant kunnskap. Evalueringer kan imidlertid sjelden si mye om årsakssammenhenger. Ofte er de basert på hva folk synes om tiltak og på rapporter og data hvor gyldigheten og påliteligheten ikke alltid kan sjekkes.

Det er derfor vesentlig at vi også har og bruker annen type kunnskap. Vi trenger å høre stemmer og erfaringer fra felt og skolebenk. Og vi trenger solid forskning.

De siste årene har det blitt gjort mange effektstudier, metaanalyser og kunnskapsgjennomganger og forskning om hva som fører til at barn får tilgang på skole og hva som fører til læring i utviklingsland. Det er nettopp blitt utført en ny gjennomgang av 238 utdanningsstudier i 52 mellom- og lavinntektsland med data fra til sammen over 16 millioner barn.

Det sterkeste beviset for hva som gir positiv effekt kommer fra randomiserte kontrollerte studier. Mange tiltak får barn inn i skolen, men tilgang på skole fører ikke i seg selv at de lærer mer.

Ett interessant funn er at tiltak rettet mot lærere og elever er mest effektive når de skreddersys til den aktuelle konteksten. Kontantoverføringer får barn på skole, og strukturerte pedagogiske tiltak har god effekt på læring.

Effekt av lærerutdanning er lite studert, selv om det er et av områdene det stilles store forventinger til. Det er veldokumentert at manglende tiltak for de yngste barna som utsettes for feilernæring og vold har store negative konsekvenser for mulighet til å lære og klare seg senere i livet.

Systematiske gjennomganger løser ikke alt, men kan hjelpe i prioriteringer. De kan avdekke hva vi har og hva vi mangler av kunnskapsgrunnlag. For at slike gjennomganger skal være meningsfulle må det gjøres god forskning.

Vi har mye kunnskap som vi må bruke. Vi mangler kunnskap som vi må skaffe. Forskningen må i større grad også gjøres av forskere i utviklingsland. Dessverre er det lite norsk forskning som inkluderes i disse gjennomgangene.

Privatskoler er et aktuelt eksempel fordi det har vært mye i media og fordi det vekker sterke følelser. Privatskoletemaet er et godt eksempel på et forsøk på å se på kunnskapsgrunnlaget, men er et område hvor kunnskapsgrunnlaget er for dårlig til at vi kan trekke bastante slutninger, spesielt av det slaget Snoen gjør.

Snoen spør om det er mulig at det «grunnleggende prinsipp for Norges innsats (..) at grunnutdanning skal være gratis og tilgjengelig for alle» står i veien for at barn og unge i fattige land får en utdanning hvor de faktisk lærer noe? Det er et godt spørsmål.

Snoen viser til en gjennomgang som ble utført på oppdrag fra det britisk utviklingsdepartementet publisert i april 2014, primært om skoler i Sør-Asia. Både denne og en fersk tysk studie viser at det er et brokete felt som gjør det vanskelig å sammenligne og skaffe et godt kunnskapsgrunnlag.

«Privatskoler» er i utgangpunktet ingen meningsfull kategori, så vi må definere hva vi ser etter. Er det primært skoler som ikke styres eller eies av staten? Eller er det skoler hvor familiene må betale skolepenger?

I utviklingsland finnes skoler som eies og finansieres av staten, men drives av private, det er private skoler som støttes av staten, det er statlige skoler hvor familiene må betale, det er skoler som drives av lokalsamfunnet og finansieres ved en blanding av støtte fra stat, familie, frivillige organisasjoner og utenlandsk støtte.

Kanskje er det mest meningsfullt å se hvilke faktorer som gir suksess i de ulike settingene? Norad fikk for eksempel for noen år siden gjort en lignende gjennomgang av hva som virker ved utdanning i katastrofer. Studien viste blant annet at lokalsamfunnsinvolvering hadde positiv effekt, men fant ikke bevis for at suksess var knyttet til om skolene var offenlige eller private.

I den britiske gjennomgangen ble 59 studier av skoler i 28 utviklingsland inkludert. Dette var skoler hvor det var skolepenger, og som i hovedsak ikke var styrt av staten. En annen studie av skoler drevet av religiøse, frivillige eller andre ikke-statlige organisasjoner er under utarbeidelse.

Et hovedfunn var mangel på forskning og solid data omkring effektene av disse skoletypene. Gjennomgangen viste, som Snoen sier, at undervisningen var bedre i privatskoler, særlig fordi lærerne antakelig var mer tilstede. Det kan også synes som læringsresultatet var bedre og at skolene var billigere å drive, men dette er det færre bevis for.

Derimot vet vi ikke om jenter og gutter får lik tilgang til disse skolene. Vi vet ikke om de fattige og marginaliserte får tilgang til skolene. Gjennomgangen prøvde å finne svar, men fant det ikke. At alle, også de marginaliserte, skal lære er det sentrale i norsk bistandspolitikk når det gjelder utdanning. Det er ikke grunnlag for å si at privatskoler er løsningen.

Det er andre områder enn private versus offentlige skoler hvor kunnskapsgrunnlaget er mye bedre. Dette er kunnskap som bør påvirke policy.

Takk til Snoen som setter søkelys på å gjøre det som virker! Det vil kreve en grunnleggende tro på at kunnskap gir grunnlag for politikkutforming. La oss håper det bidrar til at vi bruker kunnskapen vi har og satser mer på å finne den vi mangler.

Skribent

Ragnhild Dybdahl
Ragnhild Dybdahl Fagdirektør, seksjon for utdanning


Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!