• Klima   
  • Publisert 18. desember 2015

Hvordan gikk det i Paris?

Det er all grunn til å være fornøyd med resultatet av klimatoppmøtet i Paris. Til tross for at en del mener dette er for lite og for seint, så ligger det mange elementer i avtalen som gir grunn til optimisme.

Tine Sundtoft
Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og Norges forhandlingsleder for FNs klimaforhsndlinger Aslak Brun i Paris. Foto: Erik Aasheim/KLD

Klimatoppmøtet ble sluttført med stil, og avtalen ble vedtatt ved akklamasjon og jubel lørdag 12. desember. Mye av det som var viktig for Norge ble med i avtalen. For oss som jobber med klima i Norad vil dette være førende for vårt arbeid i mange år framover, og for alle andre som jobber med bistand vil denne avtalen i betydelig grad påvirke hvordan det skal arbeides framover.

Hvorfor gikk det bedre enn i København?

Toppmøtet i København i 2009 leverte ikke det mange hadde håpet på, så det var store forventninger til at det i Paris måtte bli enighet hvis FN-sporet for klimaforhandlinger skulle ha noen verdi. Selv om man ikke klarte å få så stor framgang i 2009 har mange av elementene man prøvde å få gjennom i København blitt vedtatt senere i de årlige klimaforhandlingene. Det vil si at en gradvis utvikling av prosessen hadde lagt grunnen for at en avtale kunne vedtas i Paris.

Suksessen i Paris kan tilskrives både de små skritt siden 2009, dyktig fransk diplomati og, ikke minst at avtalen er endret fra å være ovenfra og ned til nedenfra og opp. Det vil si at utslippskravene i avtalen er summen av landenes egne planer (INDCs) og ikke et felles vedtatt mål. De aller fleste land har levert slike planer i forkant av forhandlingene. Dette var kanskje den eneste mulige tilnærmingen, siden mange land (deriblant USA) har problemer med å nedfelle forpliktende krav til utslippsreduksjoner i en internasjonal avtale. Videre har standpunktene til mange land endret seg siden København, og alvoret har gått opp for enda flere regjeringer. Mange utviklingsland, med Kina og Brasil i spissen var mye mer klare for å få til en avtale.

Kritikere har sagt at frivilligheten gjør at ambisjonene er så lave at det er lett å få til en avtale, og at avtalen derfor vil ha liten effekt på utslippene framover. Dette vil vi bare få svaret på ved å følge med på hvordan avtalen følges opp i hvert enkelt land og i senere globale møter. Tilhengerne påpeker at avtalen sikter mot en gradvis innstramning, med innrapportering av nye planer hvert femte år og gir klare regler for jevnlige rapporteringer av fremgangen. Det viktigste er at alle er med – både store og små utslippere av klimagasser.

Hva ble man enige om?

Det er altså over 180 land som har levert inn sine nasjonale planer. Hvis alle planene som landene har levert gjennomføres, har klimaforskerne beregnet at det vil kunne føre til en temperaturstigning på ca. 2,5-3 grader. De fremlagte planene er følgelig ikke nok til å nå det fastsatte temperaturmålet på maksimum to grader. Men selv om de framlagt planene er uforpliktende, er oppfølgingssystemet av en forpliktende karakter. Man har avtalt at alle de nasjonale planene skal gjennomgås hvert femte år, første gang i 2018. Da skal resultatene man har oppnådd rapporteres inn etter en fastsatt mal. Samtidig skal nye mål skal legges fram. Disse skal være mer ambisiøse enn i forrige periode, det vil si at man har avtalt at landene ikke kan svekke sine målsettinger i framtida.

Det er også blitt enighet om tekst om klimatilpasning og om tap og skade som landene påføres som følge av klimaendringer. Det var sterke ønsker om en slags erstatningsplikt hvor rike land (som historisk sett har hovedansvaret for klimaendringene) var forpliktet til å kompensere fattigere land for tap og skade. Dette ble ikke med, men det er etablert et rammeverk for støtte til land som rammes av klimarelaterte skader.

Et annet sentralt element som er avtalt er at verden skal være karbonnøytral i løpet av annen halvdel av dette århundret. Dette innebærer at det i tillegg til utslippsreduksjoner blir nødvendig å iverksette karbonfangst og lagring både fra industriutslipp og gjennom karbonbinding i biomasse, blant annet i skog. Dette forutsetter betydelige investeringer både i teknologiutvikling og i reetablering av skog som har gått tapt. Begge disse tiltakene krever tid før det vil bindes karbon i de mengder som kreves, så det er god grunn til å få disse prosessene i gang så raskt som mulig.

Parisavtalen har lagt til rette for at det kan utvikles et kvotemarked for utslippsreduksjoner. Dette er et utskjelt virkemiddel blant noen aktører, men jeg tror at det ikke finnes nok penger i offentlige budsjetter eller fra andre kilder til at alle kostnadene til å gjennomføre utviklingslandenes klimaplaner kan dekkes. Dermed må privat sektor på banen, og det er rimelig blant annet fordi store deler av utslippene oppstår i privat sektor. Karbonmarkedet har kanskje ikke hatt den ønskede effekten fram til nå, men mange mener det bør ligge til rette for et mer effektivt marked framover. En rekke land og regioner er i ferd med å innføre kvotemarkeder, så det er mange som tror på dette som ett av flere tiltak for å sikre finansiering til klimaarbeidet. Noen mener det vil gi de rike landene mulighet til å kjøpe seg fri fra sine forpliktelser til å redusere utslippene. Dette bør imidlertid kunne løses ved å sette klare politiske rammer og et strengt tak på antall kvoter som kan kjøpes. Slike beslutninger har nok ofte sittet langt inne blant annet fordi landene er redde for å legge for store byrder på sitt næringsliv hvis ikke alle andre land gjør det samme.

Det er en økende forståelse i næringslivet for at utslippsreduksjoner er nødvendig, og investorer ser i økende grad at investeringer i industri som slipper ut mye klimagasser gir uakseptabel risiko for framtidig inntjening. Det er mange lovende eksempler på at private selskaper ønsker å bidra til å redusere sine utslipp og sikre sine forsyningskjeder mot klimaskadelige effekter. Med Parisavtalen på plass og en økende vilje i næringslivet kan det ligge til rette for at regjeringer vil få politisk mot til å sikre at kvotemarkedene vi fungere som det insentivet til utslippsreduksjoner som de er ment å være.

Selve avtalen er holdt i et relativt tungt juridisk språk. Den har en rekke viktige bestemmelser som analyseres i blogger og artikler verden over, og jeg skal ikke prøve å konkurrere med disse. Wikipedia har allerede fått inn en grundig artikkel med mange kildehenvisninger om hva som ble avtalt.

Finansieringen vil være nøkkelen til suksess

Mange av de nasjonale planene som er lagt fram fra utviklingsland har lagt inn forutsetninger om finansiering og teknologioverføring. Uten en vellykket prosess for å sikre midler til dette vil vi kunne oppleve at planene ikke gjennomføres og vi vil stå overfor kraftig temperaturstigning og tilhørende dramatiske klimaeffekter. 100 milliarder dollarløftet innen 2020 fra København står fast, men privat sektors rolle i finansieringen er klarere vektlagt enn før. Det ligger mye penger på bordet i form av løfter og intensjoner fra de rike landene om tilførsel av penger til det grønne fondet og gjennom andre kanaler. Videre er det avtalt at andreland kan bidra på frivillig basis, for eksempel har Kina opprettet et fond på 3 milliarder dollar som skal brukes til sør-sør samarbeid. Likevel er det som er lovet av penger, ifølge beregninger som er gjort, ikke nok til å dekke alle kostnadene med å gjennomføre de nasjonale planene i utviklingsland. Landene må også selv mobilisere egne ressurser og tiltrekke seg kapital fra de internasjonale finansmarkedene. Tilgangen til finansiering vil i stor grad avgjøre i hvor stor grad landene vil være i stand til – og villige til – å gjennomføre sine nasjonale planer. Det grønne fondet blir en svært viktig kanal, men jeg tror at tilgang til midler fra en rekke andre kilder vil bli vel så viktige. Dette er også omtalt i et tidligere blogginnlegg. At utviklingslandene selv må bidra fra sine budsjetter er klart, og at privat sektor må inn i bildet i mye større grad enn hittil tror jeg også er viktig.

Hvordan er skog behandlet i avtalen?

For oss som jobber med skog gir avtalen gode muligheter til å fortsette å utvikle REDD+ som et sentralt virkemiddel i klimaarbeidet. Ikke alle partene i klimaforhandlingen ønsket en egen omtale av skog, men her har Norge bidratt til at dette likevel kom med i den endelige teksten. Artikkel 5 i avtalen slår tydelig fast at REDD+ er kommet for å bli i det internasjonale klimaarbeidet. Den norske tilnærmingen med å legge stor vekt på å betale for resultater er nevnt i avtalen. Både vern og bærekraftig bruk av er nevnt og økning av karbonlageret ved restaurering av skog likeså. Dermed vil regjeringer og private aktører kunne føle seg trygge på at tiltak knyttet til bevaring og bærekraftig bruk av skog er kvalifisert til å kunne motta finansiering fra de kildene som etableres for klimafinansiering. Den norske regjeringen erklærte i løpet av toppmøtet i Paris at klima- og skogsatsingen skal forlenges fram til 2030, så vi kan være trygge på at Norge skal fortsette å spille en sentral rolle i kampen for å redde verdens skoger!

Skribent

Ivar T. Jørgensen (Foto: Sandra Aslaksen)
Ivar Jørgensen Fagdirektør for skog i avdeling for klima, energi, miljø og forskning

Stikkord

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!