• Klima   
  • Publisert 30. november 2015

Hvordan skal REDD+ finansieres i framtida?

I oppkjøringen til klimatoppmøtet i Paris denne uken har det vært mye fokus på hvordan tiltak for å redusere klimaendringer og å tilpasse seg klimaendringer skal finansieres. Uten en god avtale som sikrer nye penger til dette vil det være vanskelig å få til noen avtale.

Utslipp fra avskoging er en av mange kilder til klimagasser, og står for ti til femten prosent av alle utslipp. Uten at denne kilden kan reduseres betydelig eller fjernes helt vil vi ikke kunne nå togradersmålet.  Som et eksempel på hvor komplekst finansiering av klimatiltak er vil jeg her se på finansiering av REDD+.  Bistandsbudsjettene i verden vil åpenbart ikke være nok for å sikre tilstrekkelig finansiering for REDD+. Private midler må sikres, samtidig som lokale brukergrupper sine rettigheter ikke må svekkes.

Bistandsmidler er ikke nok

REDD+ er en helt sentral mekanisme for å sikre reduserte utslipp fra skog. Norge har vært den viktigste kilden til finansiering av REDD+ så langt, med sitt store klima- og skogprosjekt som har hatt 3 milliarder kroner til disposisjon hvert år de siste årene. Dette er en del av vårt bistandsbudsjett. Men bistand vil bare kunne sikre brøkdeler av det som vil kreves globalt for å kunne finansiere utvikling av landenes evne og systemer for REDD+ samt til betaling for redusert avskoging og økt gjenoppbygging av skog i framtida. Samtidig har bistandsmidler vært helt avgjørende for at REDD+ har kommet så langt fram i utvikling av globale ordninger og prinsipper for framtidig betaling for reduserte utslipp fra skog. En del av bistandsmidlene for REDD+ har blitt kanalisert gjennom nasjonale fond (for eksempel Amasonasfondet) og gjennom internasjonale organisasjoner (f.eks UN REDD) og globale fond. Prinsippet om resultatbasert finansiering av reduserte utslipp fra skog er akseptert av de fleste aktører, selv om det store flertallet av landene som mottar REDD+ finansiering hittil har vært i forskjellige stadier av forberedelser og har ikke kommet til det nivået at de kvalifiserer til resultatbasert finansiering.

Nasjonale og lokale ressurser

Landene selv har ansvar for forvaltning av sine naturressurser, og bidrar gjennom sine nasjonale budsjetter med grunnstammen i finansieringen av tiltak for å sikre god forvaltning av skogen. Skog har potensiale for å bli en sektor med netto binding av karbon, hvis man lykkes med storstilt satsing på skogplanting og gjenreising av ødelagt skog som mange land planlegger som en del av sin nasjonale klimaplan. Kunnskapen om nytten av å forvalte skogen på en bærekraftig måte har økt de siste årene, og skogsektoren er et viktig element i en satsing på grønn vekst i en rekke land. Likevel er offentlige budsjetter ofte helt utilstrekkelige til å sikre en bærekraftig forvaltning. Investering i skog er svært ofte lønnsomt for private aktører, og således burde det ligge til rette for å kanalisere penger til denne sektoren fra private kilder. Dette gjelder både kommersielle investeringer og lokale brukergruppers satsing på forvaltning av skog.

Hva hindrer investeringene?

Det ligger imidlertid en rekke hindringer i veien for investeringer i skog. En viktig hindring er svake offentlige finanser og svakt skattegrunnlag i utviklingsland, som gjør at denne som de fleste andre sektorer mangler penger i de offentlige budsjettene selv om investeringene åpenbart er lønnsomme. Offentlige budsjetter er viktig også for å sikre et trygt rammeverk for private investeringer.

Det er en rekke hindringer i veien for private investeringer. Dette ligger blant annet i uklare regler og usikkerhet som gjør at mange avstår fra investeringer på grunn av usikkerhet om rettigheter og forutsetninger for lønnsom drift. Dette gjelder både private selskaper og lokale brukergrupper. En viktig trend er imidlertid i ferd med å endre dette bildet. Et økede antall større private aktører, for eksempel innen palmeoljebransjen, har erklært at de vil sikre sine forsyningskjeder mot avskoging. Dette bidrar til at disse firmaene investerer innenfor sine forsyningskjeder for å redusere avskogingen.

Lokale brukergrupper og lokalsamfunn utgjør mange steder grunnstammen i en bærekraftig forvaltning av skog. Mange steder hindres imidlertid deres motivasjon og mulighet til å legge inn penger og arbeid i forvaltning av skogressursene av uklare rettigheter og mangel på tilgjengelige markeder for produktene.

Kan karbonmarkedet bidra?

Det finnes markeder for karbon, blant annet gjennom CDM, som er en mekanisme etablert under Kyoto-protokollen. Her kan industrien kjøpe kvoter gjennom prosjekter som bidrar til reduserte utslipp andre steder. Det er et begrenset antall land som er tilsluttet denne protokollen, og systemet har blitt kraftig kritisert for å ha liten effekt på klimautslippene, og for å ha en svært skjev fordeling av godkjente prosjekter. Antallet prosjekter innen skogsektoren har vært svært lite. Kvoteprisene har vært så lave at det gir svake insentiver for å investere i teknologi som reduserer utslippene.  EUs kvotemarked har også fungert dårlig på grunn av manglende vilje til å begrense antallet kvoter. Nye regionale markeder for utslippskvoter finnes blant annet i California, som har under behandling et forslag om opprettelse av et kvotemarked for utslipp skal igangsettes fra 2018. REDD+ vil bli en del at dette markedet, gjennom en avtale mellom California og delstaten Acre i Brasil og Chiapas i Mexico. Videre arbeides det med nasjonale karbonmarkeder i flere land, blant annet Kina og Australia.  Det frivillige karbonmarkedet er en betydelig aktør i skogrelatert finansiering, med et marked i 2014 på nesten 400 millioner dollar, hvorav om lag tre fjerdedeler er skogrelaterte kvoter og kvoter for rentbrennende kokeovner. Det har imidlertid vært en nedgang i dette markedet de siste årene, og har også vært kritisert fra mange hold.

Det ligger ikke an til at en bindende avtale i Paris vil gi landene forpliktende kvoter for utslipp, og det forventes derfor ikke noe effektivt globalt kvotemarked de nærmeste årene. De nasjonale og regionale, som EUs kvotemarked, antas å få en viktigere rolle etterhvert. Hvis EU trekker inn tilstrekkelig antall kvoter til at prisen øker betydelig, vil dette bli et sterkere insentiv til å redusere utslippene i europeisk industri. Deler av kvotene kan kjøpes i utviklingsland, og kan dermed bidra til finansiering av blant annet skogtiltak.

Globale fond

Verdensbanken administrerer flere fond og fasiliteter som finansierer REDD+ og skogtiltak. Blant disse er FIP, FCPF, BioCarbon Fund og GEF. Partene i klimaforhandlingene har opprettet det grønne klimafondet, GCF.  Dette er tenkt å være en hovedkanal for finansiering av tiltak som avtales under klimaforhandlingene, og partene er enige om at betydelige summer skal legges inn her. Det er innbetalt ca 5 milliarder dollar til fondet til nå, og levert løfter om like mye til.Videre oppfylling av dette fondet blir et viktig punkt under klimatoppmøtet som starter nå. Veldig mange aktører ser mot dette fondet for klimafinansiering de neste årene, og det er sannsynlig at det vil bli alt for lite penger i fondet sammenliknet med behovene.

Storbritannia har etablert et internasjonalt klimafond som inneholder ca. 4 milliarder pund, og Kina har nylig annonsert et fond på 3,1 milliarder dollar for klimatiltak i utviklingsland.. Den nordiske klimafasiliteten (NCF) finansierer klimaprosjekter, blant annet innen skog. Mange av disse fondene blir oppfylt fra givernes bistandsbudsjetter, så de øker ikke den totale tilgangen til finansiering for REDD+ i så veldig stor grad. Flere globale stiftelser, som for eksempel Ford Foundation, bidrar til skogrelaterte prosjekter, og disse har sin finansiering uavhengig av bistandsbudsjettene.

Andre instrumenter

Det jobbes med å utvikle en rekke andre instrumenter som blant annet grønne sertifikater og lånebaserte instrumenter, men felles for disse er at de hittil har hatt liten betydning i utviklingsland og innen skogsektoren.

I tillegg snakker mange om avgifter på CO2 utslipp, eventuelt som et alternativ til kvoter. Norge har slike avgifter på utslipp. En global avtale om slike avgifter kunne potensielt bidra med mye penger, men det finnes mange motstandere av et slikt forslag. Det er heller ikke gitt at noen av dem ville havne hos fattige land for å bidra til bevaring av skog

Sivilt samfunn

En rekke frivillige organisasjoner finansierer REDD+ og skogprosjekter, og disse kan ha stor betydning lokalt. Pengene har imidlertid tendens til å komme fra bistandsbudsjettene, og øker derfor ikke den samlede finansieringen til REDD+. Videre er mange slike prosjekter ikke fullt integrert i en nasjonal satsing og de vil dermed ha størst betydning som demonstrasjonstiltak som kan bygge opp under nasjonale prosesser for redusert avskoging og bærekraftig skogforvaltning.

Et samspill av virkemidler

Den sannsynlige situasjonen i framtida er at REDD+ og skogtiltak må finansieres fra en rekke forskjellige kilder. Bistandsbudsjettene blir viktige, blant annet for å utvikle systemene og etablere grunnlaget for mekanismer som kan kanalisere finansiering. Utviklingslandenes egne budsjetter vil bli svært viktige, og privat sektor vil måtte trekkes inn i langt større grad hvis man skal komme i nærheten av de beløp som kreves for å få et virkelig taktskifte i bruken av skog som klimapolitisk virkemiddel.

 

Skribent

Ivar T. Jørgensen (Foto: Sandra Aslaksen)
Ivar Jørgensen Fagdirektør for skog i avdeling for klima, energi, miljø og forskning

Stikkord

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!