Vi er ikke gode nok – Tre anbefalinger for bedre uttelling for kvinner i utviklingspolitikken

– Vi skal ha mer likestilling ut av hver bistandskrone, sa statssekretær Brattskar da evalueringen for Norges støtte til kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet ble lansert 13. mai.

Nasjonale planer og programmer for energisektoren i Etiopia har som mål å integrere hensyn til kvinners rettigheter og likestilling. Dette forventes å gi bedre uttelling for både kvinner og menn, samt å øke bærekraften i energiprosjekter. Her har en husholdning i Oromia installert biomasse-energisystem med statlig subsidie, som gir gass til lys og matlaging. Foto: Kristine Storholt

Det lønner seg samfunnsøkonomisk å investere i likestilling. Dette har blant andre Verdensbanken dokumentert godt (World Development Report 2012 ). Så hvorfor gjør vi ikke mer av det?

En grunnleggende erkjennelse om at menn og kvinner har ulike muligheter og møter ulike barrierer ligger i kjernen av Norges likestillingspolitikk og internasjonale engasjement. Handlingsplanen Like rettigheter – like muligheter (2013-2015) omfatter både utenrikspolitikken og utviklingspolitikken. Norge har kommet et godt stykke på vei i å følge opp denne. Vår kompetanse på dette området er også svært etterspurt internasjonalt.

Evalueringsrapporten konkluderer likevel med at vi ser blandende resultater etter over ti år med bistand til kvinners rettigheter og likestilling globalt. Norad produserer x-antall rapporter og analyser årlig som peker på de viktigste gapene i ulike land og i ulike sektorer, og foreslår hva som kan gjøres for å fylle disse. Vi har en ambisiøs politikk, men gjennomføringen er ikke alltid like effektiv. Det tilsier at vi må ta lærdom av erfaringer og kanskje prioritere annerledes.

En av Norges viktigste eksportvarer?

Norge har et godt omdømme og blir oppfattet som en viktig aktør i arbeidet med kvinners rettigheter og likestilling internasjonalt. Er vi virkelig så gode som omdømmet vårt skal ha det til? På noen områder, ja. Vi får best skussmål for bidragene på det normative arbeidet, altså i FN og i globale arenaer hvor Norges stemme blir lagt merke til fordi vi taler for kvinners rettigheter – ofte på vanskelige områder som seksuelle og reproduktiv helse og rettigheter og for eksempel i abortspørsmål. Sivilt samfunn kan også vise til gode resultater for målrettede innsatser. I Etiopia er kjønnslemlestelse gått betydelig ned som et resultat av Redd Barna og Kirkens Nødhjelps arbeid for eksempel.

OECD DAC fører statistikk over alle medlemslandenes bistand til ulike sektorer. Den viser at kun 8 prosent av over 30 milliarder i bistand fra Norge har kvinners rettigheter og likestilling som hovedmål. Da er ikke kjernestøtten til de multilaterale organisasjonene inkludert. Det er viktig å være klar over at statistikken ikke inkluderer informasjon om resultatoppnåelse, men den gir et godt bilde av hvilket nivå innsatsen ligger på.

Hva med de store pengene som går til programmer og prosjekter som har andre hovedmål enn likestilling? Her ligger et enormt uutnyttet potensiale. I følge statistikken fra OECD ligger Norge på 10. plass, bak de andre skandinaviske land, når det gjelder å prioritere kvinners rettigheter og likestilling i bistanden. Sektorene med lavest andel prosjekter med likestilling som hovedmål eller delmål for Norge er næringsutvikling (3 prosent), klima- og utviklingstiltak (2 prosent) og fred og forsoning (17 prosent). Dog er det positivt å notere at miljø- og bærekraftig utvikling har gått opp fra 2 prosent i 2012 til 23 prosent i 2014. Diskriminerende holdninger, skadelige tradisjoner som kjønnslemlestelse og barneekteskap, udemokratiske styresett, maktrelasjoner –har skapt barrierer for jenter og kvinner som oppleves som umulig å bryte gjennom. Det er enormt sterke krefter som holder unge jenter og kvinner nede mange steder. For å klare å bidra til likestilling må vi ha god kunnskap om lokale forhold og maktstrukturer.

Resultater kommer ikke av seg selv

Det ser vi også på hvor vanskelig det er å oppnå resultater her hjemme. Gjennom kvoteloven er det nå flere kvinner i styrerommene, men fortsatt er det bare 3 prosent kvinnelige toppledere i næringslivet. Kun tre av syv grundere er kvinner og norske kvinner er 60 prosent mer sykemeldte enn menn. Norge har de facto et kjønnssegregert arbeidsmarked, og av de som jobber ufrivillig deltid, er 73 prosent kvinner i følge EUs statistikk-kontor. Bildet er sammensatt og det er ennå langt igjen. I denne debatten må vi heller ikke glemme at det er like stort mangfold blant kvinner som det er blant menn.

Flere betraktninger rundt dette fra Anita Krohn Traaseth finner du her.

Likestilling må læres

Så hvordan skal da utenrikstjenesten levere på dette? Det er på tide å innse at vi ikke er gode nok, og at mer kunnskap og oppfølging må til. Det er ikke umulig å bryte barrierene, men vi må gjøre noen valg, og særlig på de områdene Norge kan gjøre størst forskjell må det langsiktige investeringer til – også i vårt eget system.

Vi må spørre oss, når vi beslutter å bruke bistandspenger eller har norsk representasjon i en viktig delegasjon eller etablerer et nytt satsingsområde:

  • Vil det vi gjør her få ulike konsekvenser for menn og kvinner – jenter og gutter? Kunne vi gjøre noe for at dette arbeidet kan bidra til positive resultater for både kvinner og menn, jenter og gutter? Være seg i et vannkraftutbyggingsprosjekt, landreformprosess, tiltak for å hindre avskoging, støtte til demokratiske valgprosesser, næringsutvikling eller de mer tradisjonelle helse – og utdanningsprogrammene osv.

Hva må vi gjøre mer av

Innholdet i mange flere prosjekter og programmer burde gjennomgås for å se om de passerer lakmustesten for å ha ivaretatt kjønnsperspektivet. Husk at – hvis det vi investerer i handler om mennesker – så handler det sannsynligvis om kjønn på en eller annen måte. –Hva er kriteriene for hvem som blir inkludert og kan dra nytte av tiltaket, og hvem som ikke får det?

Et oppdrag vi gjerne skulle satt en høy premie på var å skape gode resultater for både kvinner og menn i de «harde sektorene» spesielt, og der de største midlene investeres (skog, energi, næringsutvikling bl.a). Handlingsplanen Like rettigheter – like muligheter og Stortingsmelding 11 På like vilkår vektlegger begge at vi skal styrke arbeidet med kvinners rettigheter og likestilling i disse sektorene.

Så er det djevelen som er i detaljene. Her ligger en viktig nøkkel – kvalitetssikringsrutiner, sjekkpunkter, og inkludering av kjønnsforskjeller i analyse, design, rapportering og evaluering – også av andre sektorer og tiltak enn de som har likestilling som hovedmål, -det som på godt norsk kalles mainstreaming, eller integrering, av likestillingshensyn i oppfølging av prosjekter og program.

Jeg har tre anbefalinger:

  • Legg flere, ikke færre, ressurser i å utvikle fagfeltet og styrking av oppfølgingen gjennomgående i hele systemet. Det koster å måle resultater. Måling av likestillingseffekter er intet unntak. Egen opplæring og kompetanse om kvinners rettigheter og likestilling må styrkes på flere nivåer både ute og hjemme. Det burde være obligatorisk for alle som jobber i utenrikstjenesten å kjenne til den norske politikken og utviklingen på feltet.
  • Ledere må ansvarliggjøres. Hvis vi hadde gjort som britene hadde det ikke vært lov å signere på bruk av ett eneste budsjett for bistandstiltak uten at kjønnsdimensjonen er behørig vurdert.
  • Innføringen av fokusland gir en ny mulighet til å sikre bedre gjennomføring av regjeringens politikk for kvinners rettigheter og likestilling i bistanden. Styrking av nasjonale strukturer og myndighetenes egen kapasitet for å innfri på kvinners rettigheter og likestilling kan bidra til dette.

Det gode arbeidet som allerede gjøres av sivilsamfunnsorganisasjoner og andre må selvsagt fortsette. Vi trenger flere hoder og nytenking for å finne kostnadseffektive løsninger for gode måter å jobbe med integrering på. Her er det sivile samfunn i en særstilling, særlig organisasjoner som hver dag møter kvinner som har blitt diskriminert, utsatt for vold eller ikke får tilgang til de tjenestene og mulighetene de har krav på.

Vi skal ikke tro at Norge alltid kan endre verden. Men noen ganger kan vi faktisk gjøre en forskjell.

 

Skribent

Kristine Storholt
Kristine Storholt Underdirektør, seksjon for likestilling og rettigheter

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!