Borgeren som stiller krav

Staten, er den en venn eller en fiende? Det er store forskjeller geografisk og kulturelt. Nesten alle i Norge ser på staten som en venn, ja selve vennen som skal bringe oss skadesløs igjennom livet. Mens mange amerikanere betrakter staten med stor skepsis og anstrenger seg for å ha minst mulig kontakt med offentlige myndigheter. Staten fører ikke noe godt med seg, den betyr skatt, straff og trøbbel.

Kvinne med husdyr i Bangladesh
Kvinne med husdyr i Bangladesh

Vi har forsonet oss med staten og med skatten. Jeg synes det er kjempegreit med ferdig utfylt selvangivelse. I andre land ville det blitt sett på som et overgrep på den økonomiske privatsfære.  Vi har tillit til skattemyndighetene. Nesten sjuhundre tusen nordmenn åpnet i år ikke skjemaet for å ta en titt på selvangivelsen.  Skatteetaten har greid det flere andre offentlige institusjoner ikke har klart, – å bruke IKT til å bli enklere, mer effektiv og få et bedre omdømme. I meningsmålinger svarer et stort flertall av nordmenn at de gjerne betaler skatt, fordi de føler at de får noe igjen.

For en fattig kvinne med noen jordlapper på landsbygda i Malawi eller Bangladesh er det uaktuell problemstilling. Hun lever mest fra hånd til munn og venter seg lite eller intet fra staten. Slik har vært i generasjoner. Men nå er skatt kommet sterkere inn som et virkemiddel i utviklingspolitikken.  Der har Norge noe å lære bort, vi kan effektivt skattesystem.  I Norad opplever vi at det stor internasjonal interesse for programmet «Skatt for Utvikling». Det er flere formål med å introdusere personskatt, også i fattige land. Myndighetene får mer penger til å finansiere fellesgoder som sykehus og veier, og innbyggerne får også en rolle som «borger», en som kan stille krav. Dette kan bidra positivt til et mer fungerende samfunn, som dermed kan tiltrekke seg investeringer og skape næringsliv og arbeidsplasser.

Vi har et nært forhold til staten. Selv om stadig flere fattige land ser at vårt skattesystem fungerer godt og bidrar til velferdsfordeling og legitimitet, er det ikke sikkert at ønsker å ende opp som en tro kopi av oss på alle måter. Og det er kanskje like greit. Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary mener at vi er så uvant med å forholde oss til «statsløse rom», at vi tar staten inn i privatsfæren.  Hun synes det er et grotesk eksempel at det arrangeres samlivskurs på statens regning.  Kan ikke folk lenger klare det mest private av alle private oppgaver? spør hun. Matlary har et poeng. Det er ikke vanskelig å forestille seg et spørsmål i Stortingets spørretime om et av våre store helseproblemer: – Hva vil statsråden gjøre med at så mange nordmenn er ensomme?

Kunstnere vil gjerne ha penger fra staten, men ikke bli sponset av et oljeselskap.  Det er først når oljepengene er hvitvasket igjennom Finansdepartementet at de er akseptable. Statens penger er rene. I andre land er det helt motsatt. Private penger blir regnet som uavhengige, mens statlige midler vurderes som en binding til myndighetene.

Når noen her i landet pleier sine gamle og syke hjemme, heter det gjerne at «man sparer staten for tusenvis av kroner».  Staten blir nesten personifisert. Den ber om unnskyldning til folkegrupper og forfulgte, den trår til der hvor ingen andre tar ansvar, den har et grunnleggende hovedansvar for alt. Når staten utbetaler erstatninger er det ikke den som har forvoldt noe, men fordi noen må hjelpe.

Det er et fortrinn for Norge at staten står sterkt og at vi har en høy grad av tillit i samfunnet.  I en verden der ulikheten øker dramatisk, er det stor interesse for den nordiske spleiselagsmodellen.  Skatt og fordeling er høyt oppe på utviklingsagendaen. En forutsetning er den myndige borger som bidrar og som stiller krav. Der har vi noe å lære bort.

 

 

Skribent

Eva Bratholm
Eva Bratholm Kommunikasjonsdirektør

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!