Humpete vei til Paris og ny klimaavtale?

Hva skjedde egentlig i de sene nattetimer, da klimaforhandlerne i Lima skulle komme frem til et kompromiss som gjør det enklere å få en internasjonal klimaavtale på plass neste år i Paris?

Tine Sundtoft sammen med den norske forhandlingslederen Aslak Brun under klimatoppmøtet i Lima. Foto: Klima- og miljødepartementet

 

Klimatoppmøtet i Lima, som begynte 1. desember, skulle vært avsluttet fredag 12. Men mange har sikkert fått med seg at klimaforhandlerne satt til langt inn i natt til søndag 14. desember.

Kjernen i klimaforhandlingene ligger nettopp her – hva skal det enkelte land bidra med?

Må dele informasjon om utslippsreduksjoner

Helt på tampen diskuterte klimaforhandlerne hvilken informasjon landene skal sende inn i løpet av 2015, og «in good time» før Paris, om sine bidrag i en ny klimaavtale.  Til slutt ble de enige om at alle land i verden skal legge fram konkrete løfter om hvor mye de vil kutte i egne CO2-utslipp når den nye avtalen etter planen skal tre i kraft i 2020.

Kina og USA, som til sammen står for 45 prosent av verdens utslipp, gikk allerede ut før møtet i Lima med sine foreløpige mål: Kinas mål er at landets utslipp av CO2 skal begynne å synke rundt 2030, mens USA på sin side vil kutte utslippene med 26-28 prosent fra 2005-nivået innen 2025.

Sekretariatet til klimakonvensjonen som sitter i Bonn skal på bakgrunn av informasjonen landene deler, lage en oversikt over den totale effekten av de innmeldte bidragene. 

Denne rapporten vil være et viktig bidrag til forhandlingene i Paris i desember neste år.  Det er for tidlig å si noe om hvilke tall vi kan forvente oss. Men vi håper at mange land vil la seg inspirere av USA og Kinas utspill. 

Landenes forklaringer om hva de vektlegger i fordelingene av byrden av kutt kan brukes som grunnlag for 2015-forhandlingene.

Det betyr blant annet at Norge må forberede seg på, som alle andre land, å sende inn sine planer for utslippsreduksjoner.  Den som har lest avisene i det siste vil forstå at dette ikke vil være en enkel øvelse hverken for Norge eller andre land.

Kjernen i klimaforhandlingene ligger nettopp her – hva skal det enkelte land bidra med?  Hva betyr det for økonomien og arbeidsplasser?  Vi har stor tro på at Norge kan finne deler av svaret i New Climate Economy – lansert av Erna Solberg og Jens Stoltenberg i september i år. Rapporten sier at det ikke er noen motsetning mellom klimahensyn og økonomisk vekst. Les mer om konklusjonene i rapporten The New Climate Economy.

Det positive med teksten om innsending av bidrag som nå skal komme, er at det legges opp til en åpen prosess. Her kan landene legge til en forklaring på hvorfor de legger seg på det nivået de gjør. Disse forklaringene vil kunne gi verdifull informasjon om hva de legger vekt på i fordelingene av byrden av kutt, og kan brukes som grunnlag for forhandlingene.

Ny klimaavtale i Paris 2015

Delegatene i Lima ble også enige om at når de møtes igjen i Paris om ett år, skal de forsøke å enes om en folkerettslige avtale om utslippsreduksjoner, klimatilpasning, rapportering og etterprøvbarhet, og finansiering. 

Det viktigste med enigheten, er at alle delegasjonene har fått eierskap til at de skal jobbe mot en avtale.  Men de skal ikke sitte stille helt til desember neste år.  Allerede i april skal de, i henhold til beslutningen i Lima, komme med et utkast til avtale. Denne vil være startpunktet for forhandlingene i Paris.

Det betyr i praksis at forhandlerne får seg en liten juleferie før diskusjonene starter igjen på nyåret.  Noe av det vanskeligste er de harde frontene om oppmykning av skillet mellom i-land og u-land som ligger nedfelt i Klimakonvensjonen fra 1992;  mange utviklingsland mener industrialiserte land må betale for  klimaendringene fordi de er ansvarlig for store deler av utslippene.

På den annen side har situasjonen endret seg siden 1992 og flere utviklingsland står for en stor andel av utslippene og industrialiserte land mener disse også må ta ansvar for finansieringen.

Denne diskusjonen går også her hjemme hvor Miljøpartiet de Grønne (MDG) kritiserer regjeringen for at Norge ikke bidrar nok.  MDG foreslår at Norge øker våre bidrag til klimafinansiering til 1 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt (BNP).

Det er like mye som dagens bistandsbudsjett.  Da vil det være viktig at landene som skal ta imot sånne summer, bruker dem på klimaeffektive tiltak – eller kan man ikke stille sånne krav?

Skribent

Mette Møglestue
Mette Møglestue Underdirektør, seksjon for bærekraftig utvikling og miljø

Debatt

Har du kommentarer til saken? Engasjer deg her!